Utenlandske fiskefartøy står for et betydelig fiske i havområdene utenfor Norge. Hvilken adgang har Norge til å håndheve reguleringer overfor disse fartøyene?
Irene V. Dahl forsvarte 16. juni 2009 avhandlingen "Norsk fiskerijurisdiksjon overfor utenlandske fiskefartøy" til graden ph.d. i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø (UiT).
Hovedspørsmålet som diskuteres er hvilken folkerettslig håndhevelseskompetanse Norge har overfor utenlandske fiskefartøy, melder UiT.
– Norge har som kyststat interesse i at forvaltnings- og bevaringsreguleringer for fiskeressursene etterleves. Etterlevelse har en nær sammenheng med håndhevelse. En viss grad av håndhevelse er nødvendig for at fiskere skal overholde regelverket. Spørsmålene er hvilke reguleringer Norge kan håndheve, og hvilken kontroll- og sanksjonsmyndighet Norge har overfor brudd på reglene, forklarer Dahl.
Store havområder
I avhandlingen drøftes disse problemstillingene for de ulike relevante havområdene utenfor Norge: De tre 200-milssonene (Norges økonomiske sone (NØS), fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard), Gråsonen (det omstridte havområdet der Norges og Russlands økonomiske soner overlapper hverandre) og de to områdene med åpent hav som ligger opp til Norges 200-milssoner: Smutthullet i Barentshavet og Smutthavet i Norskehavet.
– Analysene tar utgangspunkt i internasjonale avtaler, men også materiale som generelle rettsprinsipper, folkerettspraksis og anmodninger fra FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) er brukt som argumentkilder i diskusjonene, forteller Dahl.
Varierende jurisdiksjon i ulike soner
I 200-milssonene har Norge en tilnærmet suveren adgang til å regulere fisket og håndheve reglene. I Gråsonen, hvor deler av sonen ellers ville vært omfattet av den suverene kompetansen i 200-milssonen, gjelder et særlig regime. Norge har ikke adgang til å fastsette ensidige bevarings- og forvaltningstiltak for utenlandsk fiske. Det reguleres av Gråsoneavtalen med Russland. Gråsoneavtalen begrenser håndhevelseskompetansen, ved at Norge ikke har adgang til å håndheve regelverket overfor fartøy som fisker på grunnlag av russisk lisens.
I Smutthavet og Smutthullet er utgangspunktet flaggstatens eksklusive jurisdiksjon på det åpne hav. Stater som fisker her, har imidlertid en plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av ressursene. De aktuelle samarbeidsorganene er NEAFC (North-East Atlantic Fisheries Commission) og NORUFI (Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon).
Norge har innflytelse også på det åpne hav
– Gjennom deltakelse i disse organene har Norge innflytelse på utformingen av forvaltnings- og bevaringstiltak i de åpne havområdene Smutthavet og Smutthullet. Norge har også adgang til å foreta visse håndhevelsestiltak i disse områdene. Denne kompetansen er imidlertid begrenset, noe som til en viss grad motvirkes ved at Norge har suverenitet over sine havner, sier Dahl.
– Havnestatsjurisdiksjonen kan benyttes for å fremme effektiviteten til bevaringstiltak i Smutthullet og Smutthavet. For eksempel kan det innføres et forbud mot å lande fangst som er tatt i strid med gjeldende bevaringsregler, forklarer hun.
Personalia
Irene Vanja Dahl er født 23. juni 1971 og kommer fra Tromsø. Hun er cand.jur. fra UiT høsten 1996, og har i tillegg til undervisning og forskning ved Det juridiske fakultet, arbeidserfaring fra påtalemyndigheten.
Hennes forskningsinteresser er havrett, fiskerirett og strafferett.
