Forsker ved Havforskningsinstituttet mener at usikkerhet har for begrenset plass i kvoterådgivningen, og at forskerne har et for stort forvaltningsansvar.
Det er ikke hverdagskost at en forsker mener at dagens vitenskapelige råd blir tillagt for stor betydning. Men Kjellrun Hiis Hauge, forsker ved Havforskningsinstituttet, ser det som et forskningsetisk problem at usikkerhet har begrenset plass i kvoterådgivning, melder bladet Forskningsetikk.
Fiskeressursene i havet er begrensede, og det er en allment akseptert målsetting at fiskeriene må forvaltes på en bærekraftig måte. Men hva er bærekraftig? Og hvor mye fisk må være igjen i havet for å sikre en god nok reproduksjon?
I dag spiller forskerne en helt vesentlig rolle som rådgivere i disse viktige spørsmålene. Rådene gis gjerne med stor presisjon. Usikkerhet blir behandlet som et teknisk problem som kan tallfestes. Men usikkerheten er mer fundamental enn som så, mener Hiis Hauge. Etter hennes oppfatning blir forskerne delvis presset inn i en forvalterrolle – bevisst eller ubevisst. Det kan tenkes at forvalterne synes det er beleilig at forskerne har ansvaret for å håndtere usikkerheten. Kanskje for å slippe å selv ta vanskelige valg.
– Jeg mener dette kan ødelegge troverdigheten til rådene vi gir, og jeg ser det som et forskningsetisk problem, sier Hiis Hauge til bladet.
Får aldri vite
– Hvor mye fisk det er i havet, vil vi aldri få vite – uansett hvor mye vi forsker. Denne usikkerheten kan ikke fullt ut kvantifiseres, og ikke kjenner vi de økologiske prosessene godt nok. Derfor må vi behandle usikkerhet på en helt annen måte enn vi gjør i dag, mener Hiis Hauge.
For et knapt år siden disputerte hun for PhD-graden ved Havforskningsinstituttet og Institutt for biologi, Universitetet i Bergen. I avhandlingen “Uncertainty in fish stock assessment – methodological and institutional aspects of ICES advice’’ retter hun kritikk mot kvoterådgivningen som skjer i dag og viser til alternative måter å komme fram til anbefalinger på.
Et tilfeldig utvalg
Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) heter organet som hvert år beslutter hvilke råd forskerne skal gi myndighetene om hvor mye fisk som kan tas opp av havet. I ICES møtes forskerne fysisk rundt et bord for å diskutere tall.
– Bestandsvurderinger er beheftet med stor usikkerhet. Dataene er usikre og det er mange måter å tolke dataene på. Hvilke matematiske modeller som brukes og hvilke problemstillinger og vitenskapelige forutsetninger man velger, gjør at svarene kan variere enormt, forteller Hiis Hauge.
Forutsetningen for gode kvoteråd er at man har et mål for den totale bestanden, vet hva som blir fisket og vet noe om aldersfordelingen. For å finne ut av det bruker man først og fremst vitenskapelige tokt og fangstdata.
– Men det er jo snakk om enorme havområder. Vi dekker bare en liten del av bestanden, og forholdene for undersøkelsene varierer. Hvor mye fisk det er i havet vil vi aldri kunne kartlegge presist, uansett hvor mye midler vi skulle få til havforskning, sier hun.
Mye usikkerhet
Hvordan behandler man da usikre data?
– Først og fremst setter man grensen for hvor mye fisk som skal være igjen i havet høyere enn grensen for hva man regner er nødvendig for at bestanden skal reproduseres, gjerne dobbelt så høyt. Så kan man spørre seg om dette gjenspeiler usikkerheten. Det gjør den gjerne ofte. Men denne grensen er satt konstant og varierer ikke fra år til år. Dermed tar den verken hensyn til at usikkerheten i bestandsanslaget varierer, eller at de naturgitte betingelsene for hva som er bærekraftig varierer. I tillegg er det ikke samsvar mellom den antatte usikkerheten og presisjonsnivået i kvoterådene, sier fiskeforskeren.
Enkelte år vurderes toktresultatene som ekstra usikre. Og for noen bestander regner man med at det ulovlige fisket er betydelig. Indirekte kan rådene skjule slike potensielle problemer.
Viktig med konsensus
Usikkerheten kommer tydelig frem på ICES-møtene, hvor man kommer frem til bestandsanslagene. Det er mange valg man må ta når man kjører en modell: Tolking av data, prinsipp for vekting av data, parametere og en rekke modellspesifikasjoner. Det hender også at det er uenighet mellom forskergrupper eller mellom land om hvilke modeller som skal brukes. Ulike valg kan til tider gi svært ulike resultater. Men konsensus er et sterkt prinsipp i ICES. Uansett forhandlinger, blir rådene like presise.
– Selv om vi ser at tallene kan forandre seg betydelig fra år til år, gir man hvert år disse nøyaktige rådene om hvor mye fisk som kan tas opp av havet, sier Hiis Hauge.
Hun refererer til en sosiologisk studie som viser at forskere utformer rådene slik at de har større sjanse for å bli hørt.
– Hvis ikke rådene er konsistente fra år til år, eller fra bestand til bestand, frykter de at kvotene blir satt høyere enn anbefalt. Og det er relativt vanlig i EUs fiskeriforvaltning at kvotene blir satt høyere, forteller hun.
Bærekraftighet er ikke statisk
ICES gir råd i henhold til et rammeverk som blant annet er tiltenkt følgende tre funksjoner: Å ta høyde for usikkerhet i beslutninger, å formidle usikkerhet og å klargjøre skillet mellom vitenskapen og forvaltning. Hiis Hauge mener at gjeldende praksis strider mot ideen bak rammeverket. Dagens praksis tar ikke tilstrekkelig høyde for usikkerhet og skillet er uklart.
– Bærekraftighet er ikke statisk, men blir behandlet som om det er det. Reproduksjonen kan ha store variasjoner mellom artene, men variasjonen kan også være stor fra år til år for en enkelt bestand. Dette har mye med naturgitte forhold å gjøre. De siste få årene later det for eksempel til at bestandene av pelagisk fisk (sild, makrell og kolmule) i Norskehavet er rekordstor. Forvaltningen av disse fiskeslagene har etter mye å dømme vært en suksess. Men toktresultatene tyder på at planktonmengden i Norskehavet har gått kraftig ned. Dette kan være katastrofalt for fiskens matfat fremover. Spørsmålet er om bestandene er for store i forhold til neste års planktonmengde, eller om det er andre prosesser som i hovedsak regulerer planktonmengden, sier Hiis Hauge.
– Men slike type betraktninger blir ikke tatt hensyn til i ICES-systemet, forteller Hiis Hauge og legger til: – Det er mange prosesser vi ikke forstår eller har kartlagt. I over 100 år har vi forsket på hva det er som gir god og dårlig rekruttering for enkelte bestander. Fortsatt er det delvis en gåte.
Redd for vitenskapens status
Usikkerhet bør formidles og håndteres på nye måter, mener forskeren.
– Vi forskere tar et alt for stort ansvar når vi gir så presise råd som vi gjør i dag. Både vi og forvaltningen må ta inn over oss at dette ikke er kunnskap som kan kvantifiseres slik vi gjør i dag. Men å snakke om usikkerhet innebærer en rolleendring for vitenskapen, tror Hiis Hauge.
– Mange forskere er redd vitenskapelige råd vil få en svekket status om man snakker mye om usikkerhet. Jeg tror det heller er motsatt. Vi kan ødelegge forskningens troverdighet når vi gir alt for presise råd og har så rigide rammer for hvordan vi forstår økosystemene, sier Hiis Hauge.
Vi bor i et land hvor mange henter sitt daglige utkomme fra fiske, og hvor ganske mange er blitt rike på fisk. Fiskeriene og deres organisasjoner er en sterk politisk pressgruppe. Kanskje frykter forskere at om man snakker mer om usikkerhet, så vil fiskeriinteressene presse på for å ta opp stadig mer fisk fra havet?
– Men vi må ikke glemme at det er i fiskernes egen interesse å forvalte ressursene bærekraftig, minner Hiis Hauge om.
Hun anbefaler at flere samfunnsaktører, også fiskeriorganisasjonene, tas med for å vurdere hvordan kvalitativ kunnskap og usikkerhet bør tas hensyn til i fiskeriforvaltningen.
