Peter Ørebech har laget et arbeidsnotat som en kommentar til EUs fiskeripolitikk, slik den er beskrevet i "Grønboka", skriver Nei til EU på sin hjemmeside i dag.
I denne kommentar tas opp status for fiskeri og også endringer som har foregått siden forrige revisjon av fiskeripolitikken (i 2002).
Det er her forsøkt å gripe fatt i de mest sentrale punkter av betydning for islandsk (og norsk) EU-medlemskap, dvs. retten til nasjonal allokering av kvoter og rettigheter til nasjonale fiskere, nasjonale regler for fiske i nasjonale soner, fordeling mellom EU-land (relativ stabilitet), retten til nasjonale hav for innvånerne i kyststaten, forhandlinger med tredje land om fordeling av fiskeressurser og fordeling av rettigheter i fiske ved omsetning i markedet (de såkalte fritt omsettelige konsesjoner og kvoter, Individual Transferable Quotas - ITQ).
Felles fiskeripolitikk
Utgangspunktet er at mye ligger fast. Blant de ting som ikke er diskutable er selve ideen om den felles fiskeripolitikk (Common Fisheries Policy - CFP) hvis viktigste element er at all lovgivningsmyndighet ligger hos EU.
EU har eksklusiv myndighet internt og eksternt: EU lager regler, håndhever dem og løser tvister (EU-domstolen). EU har enerett til å forhandle med tredjeland om fiskeressurser. Den enkelte medlemsstat har ved medlemskapet overført sin myndighet til EU.
EU vedtar sine regler ved kvalifisert flertall. Det betyr at industriinteresser i Torino, landbruksinteresser i Romania og finansinteresser i London skal delta i avgjørelsen av hva som er hensiktsmessige løsninger for fisket i Island og Norge.
Eneretten gjelder også for EU-flåtens fiske i farvann utenfor EU (Grønbogen s. 22). Dette ligger fast også etter «Grønbogen» av 2009, og vil således være en del av løsningen også etter 2012 når overgangsordningene opphører og den endelige fiskeripolitikk skal på plass, skriver Nei til EU.
