Miljøgifter påvirker hverandre

Ny forskning viser at miljøgiftene ikke-dioksinliknende PCB og dioksiner har en annen giftighet når de opptrer sammen enn hver for seg, melder NIFES.

I naturen vil miljøgifter gjerne foreligge i en blanding, ikke en og en.

Det utvikles stadig nye stoffer og produkter, og nye miljøgifter finner veien ut i naturen i tillegg til de som allerede finnes der. Dyr og mennesker utsettes som oftest for en blanding av disse gjennom mat, luft og vann. For å beskytte oss mot miljøgifter i mat blir de risikovurdert.

Dioksiner og dioksinliknende PCB er miljøgifter som har lang nedbrytningstid i naturen og som kan ha skadelige virkninger. De siste 20 årene er det gjort forurensningstiltak som har gjort at mengden av disse stoffene er betydelig redusert i matvarer.

Toksisk ekvivalent faktor

Det finnes 210 forskjellige kjemiske former for dioksiner, og disse har forskjellig giftighet. For en del av disse stoffene brukes det en TEF- verdi når giftigheten skal vurderes. TEF står for ”toksisk ekvivalent faktor”, som sier noe om hvor giftig en dioksinliknende miljøgift er i forhold til den mest giftige dioksinforbindelsen vi kjenner, nemlig 2,3,7,8-TCDD.

Når blandinger av flere dioksinliknende miljøgifter skal vurderes, blir konsentrasjonen til de ulike miljøgiftene multiplisert med deres TEF-verdi, og den sammenlagte verdien brukes som et mål på hvor potensielt giftig blandingen er, toksisk ekvivalent (TEQ).

– Det er kjent at miljøgifter har en annen giftighet sammen enn hver for seg. Lite er kjent om og hvordan dioksiner og ikke-dioksinliknende PCB påvirker giftigheten til hverandre. Dette ønsket vi å undersøke nærmere, forteller Pål A. Olsvik, som er forsker ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES).

– Forsøket viste at to bestemte dioksinforbindelser var mindre giftig når de virket sammen enn hver for seg, mens ikke-dioksinliknende PCB og dioksin var mer giftig sammen enn hver for seg.

Testet miljøgifter på leverceller fra laks

Miljøgifter kan akkumuleres i fisk og andre dyr. Leveren er fiskens viktigste avgiftningsorgan og uttrykk av gener fra leverceller kan si noe om hvilke cellulære mekanismer som påvirkes. Leverceller fra laks ble eksponert for et medium som inneholdt enten miljøgiften ikke-dioksinliknende PCB (PCB 138), eller dioksinene pentachlorodibenzo-p-dioxin(1,2,3,7,8-PeCDD) og tetrachlorodibenzofuran (2,3,7,8,-TCDF), hver for seg eller i blanding. Deretter ble genuttrykket til åtte forskjellige gener involvert i avgiftningsprosesser undersøkt (se faktaboks for forklaring på genuttrykk).

– Genuttrykk fra genene CYP1A og UDPGT viste at PeCDD og TCDF var mindre giftige når konsentrasjonene var høye og stoffene virket sammen. Motsatt økte giftigheten når PCB 138 og PeCDD virket sammen.

– PCB 138 har ikke en TEF-verdi siden den ikke er en dioksin-lignende PCB. Forsøket viser derfor at TEQ-verdiene i noen sammenhenger kan underestimere giftigheten til forbindelser når de opptrer i blanding.

Fordi forsøket ble gjort på leverceller kan ikke resultatene uten videre overføres til hva som skjer i hel fisk. På samme måte reflekter endringer i mRNA nivå ikke nødvendigvis det som skjer på proteinnivå i cellene. Resultatene kan likevel si noe om hvilke mekanismer som påvirkes i levercellene, og slik kan cellene være et verktøy for å kartlegge mulige effekter før man vurderer større forsøk med levende dyr.

– Forsøk som undersøker flere miljøgifter samtidig er krevende og komplekse. Dette er et område hvor det trengs mer forskning, avslutter Olsvik.

Bakgrunn

Hva er gener og genuttrykk?

Alle cellene i kroppen har en cellekjerne, og i denne ligger DNAet. DNAet inneholder gensekvenser, som gir oppskriften på ulike proteiner med ulike oppgaver. For at proteinene skal bli til må DNAet først gjennomgå en avskrivningsprosess (transkripsjon), der proteinoppskriften blir kopiert til et mRNA, som føres ut av cellekjernen.

Med genuttrykk menes mengden av mRNA som finnes i en celle eller i et vev ved et gitt tidspunkt. Når mRNA kommer ut av cellekjernen blir avskriften oversatt til et protein (translasjon).

Når vi sier at et gen oppreguleres, produseres det mer av et bestemt mRNA som koder for et protein. Sjansen er da stor for at det vil produseres mer av dette proteinet, for eksempel et opptaksprotein, transportprotein eller et enzym. Dette kan igjen påvirke aktiviteter i cellen og ellers i kroppen. Kilde: NIFES