Den lange, kalde vinteren ser ikke ut til å ha plaget stillehavsøstersen nevneverdig. Det står verre til med vår egen østersart; flatøstersen har ikke tålt kuldegradene like godt.
La ikke navnet lure deg. Stillehavsøsters kan høres eksotisk ut, men den sylkvasse inntrengeren har tilpasset seg livet på våre breddegrader i rekordfart. På få år har det etablert seg stillehavsøsterskolonier langs kysten av Sør-Norge, og arten vandrer sakte, men sikkert oppover langs kysten. Enkelteksemplarene er registrert så langt nord som Hordaland, melder Havforskningsinstituttet.
Les også: Stillehavsøsters invaderer Norge 26.01.2010
Robust stillehavsøster
Forsker Torjan Bodvin og kollegaene på Havforskningsinstituttets forskningsstasjon i Flødevigen har kartlagt både flat- og stillehavsøsters de siste årene. Da vinteren slapp taket sjekket de tilstanden til de to artene, som liker seg best i tidevannssonen. Bodvin forteller at all stillehavsøsters i de øverste 10 centimeterne er død. Litt dypere – fra 10 til 50 centimeter – er anslagsvis 80–90 prosent døde. Dypere enn 50 centimeter har overlevelsen vært god.
Flatøstersen har ikke klart seg like bra.
– Ned til en halv meters dyp har vi kun funnet to stykker i live. Det er heller ikke så mange som har overlevd ned mot en meter, men vi forventer ingen spesiell dødelighet dypere enn dette, sier Bodvin, og konkluderer med at stillehavsøstersen tåler vesentlig mer av kulde og kaldt vann enn flatøsters.
Tilbake på 2009-nivå
Evnen til å omforme miljøet til egen fordel har gitt stillehavsøstersen plass blant de såkalte ”ingeniørartene”, og skalldyret står på listen over fremmede marine arter som kan true biomangfoldet i våre kystområder. Den hardføre arten vokser gjerne på blåskjell, som er viktig føde for mange vadefugler. De klarer ikke å nyttiggjøre seg stillehavsøstersen med sitt betongharde skall.
Årets vinter har bevist at det skal hardere lut til enn minusgrader og is for å ta knekken på stillehavsøstersen. Forskerne har ingen illusjoner om at en skal klare å utrydde arten fra våre farvann.
– Selv om bestanden av stillehavsøsters er kraftig redusert, er det fortsatt nok levende individer til at en varm sommer og 2–3 års vekst vil få bestanden tilbake på 2009-nivå, sier Bodvin.
Drivende fra sør
I Norge er det påvist mer enn 50 bestander av stillehavsøsters; i hovedsak på Skagerrakkysten. Disse bestandene stammer trolig fra yngel som har drevet nordover med kyststrømmen fra Sverige og Danmark. Noen av funnene kan også ha sin herkomst fra gamle, norske oppdrettsanlegg.
På slutten av 1970-tallet ble det gjort noen mindre vellykkede forsøk med oppdrett av stillehavsøsters. Opphavlig kommer arten fra det vestlige Stillehavet, og den blir også kalt japansk østers eller gigaøsters.
Meld fra før du spiser
Stillehavsøstersen, som er noe mer avlang og grovstrukturert i skallet enn flatøstersen, kan trygt og gjerne spises (følg anbefalingene fra blåskjellvarselet; damp eller grill østersen). Men før østersen settes til livs, vil Havforskningsinstituttet ha melding om funnet. Det har en åttendeklasse ved Samfundets skole i Egersund skjønt. De fant nylig et stort individ av stillehavsøsters, og ga straks beskjed til instituttet.
– Denne type informasjon er helt avgjørende for oss for at vi skal kunne danne oss et riktigst mulig bilde av utbredelsen, sier Bodvin.
Fakta om stillehavsøsters
Latinsk navn: Crassostrea gigas
Familie: Ostreidae
Levetid: Over 20 år, opptil mer enn 25 cm skallhøyde, maks vekt mer enn 1,5 kilo
Leveområde: Lever fastvokst til underlaget, vanligvis på stein eller muslingskall fra like under fjæremålet til et par meters dyp
Gyteområde og -tid: Gyter i sommerhalvåret – avhengig av relativt høy vanntemperatur. Befruktningen skjer fritt i vannet og larvene lever fritt i vannmassene til de bunnslår og fester seg
Føde: Både planteplankton, bakterier, andre mikroorganismer og dødt organisk materiale
Kilde: Havforskningsinstituttet
