Havsil er viktig for livet i Nordsjøen

Del saken

En ny utredning fra Direktoratet for naturforvaltning, viser at det er viktig å ta godt vare på leveområdene for havsil.

Havsil, som er mest kjent som tobis, er en nøkkelart i økosystemet i Nordsjøen. Havsilen er bindeleddet mellom planktonet og torsken.

Klimaendringer og press på leveområdene truer den merkelige fisken, som trives best når den kan grave seg ned i havbunnen, mener Direktoratet for naturforvaltning (DN).

Mat for sjøfugl og fisk

Både sjøfugl og mange av de vanligste matfiskene våre, blant andre torsk, sei og sild, har havsil på menyen. Selv spiser havsilen dyreplanktonet hoppekreps, og den optimale næringen er raudåte (Calanus finnmarchicus). Dette gjør havsilen til et bindeledd mellom plankton og den maten vi mennesker spiser, og derfor har den en nøkkelrolle i økosystemet i Nordsjøen.

- Hvis havsilen forsvinner endres økosystemet. Enkelte kolonier av sjøfugl, med lokale forekomster av sil i nærheten, er for eksempel ikke like hardt rammet av matmangel som andre kolonier. Derfor er det viktig å få fram mer kunnskap om koblingen mellom sil og sjøfugl, og hvor silen finnes langs kysten, sier seksjonssjef i Direktoratet for naturforvaltning, Eva Degré, i en pressemelding.

Må ta større risiko

Et av havsilens problem, er at raudåta flytter på seg på grunn av klimaendringer. Den søker seg til kaldere vann, mens en mer varmekjær hoppekrepseart, Calanus helgolandicus, har etablert seg i Nordsjøen. Sistnevnte er mindre og har en annen syklus, det vil si at den ikke dukker opp i den tiden hvor havsilen klekker eggene og larvene trenger næring. Derfor må også sultne yngellarver konkurrere med ettåringer og ta større risiko for å få nok mat.

Havsilen er veldig stedbunden og har ingen mulighet til å flytte etter raudåta. Hver natt graver fisken seg ned i sanden på havbunnen for å spare energi og unngå å bli spist. Jo mindre tid den trenger på å få nok mat, jo mer av tiden kan den gjemme seg i sanden.

Faktisk ligger havsilen nedgravd i en slags dvalelignende tilstand mye av året, men i mars-april kommer den opp av sanden på dagen. De litt eldre fiskene går i ”dvale” igjen etter St. Hans, mens årets yngel venter til tidlig høst. Havsilen gyter i en kort periode rundt nyttår.

«Sil i tønne»

Den smale fisken blir opp til 20 centimeter lang, og lever i tette stimer på 20-70 meters dyp. I spesielt gode sandbunnområder har Havforskningsinstituttet funnet så stor tetthet som 300 fisk per kvadratmeter.

- At den står så tett gjør havsilen sårbar for lokal påvirkning. En ødeleggelse av leveområdet som i utgangspunktet virker ubetydelig kan gi store utslag, forteller Degré.

Tiltak etter overfiske
 
De viktigste områdene for havsil ligger sentralt i Nordsjøen, og det er også her det fiskes. Overfiske og dårlige produksjonsforhold i havet er hovedårsaken til at lokale bestander er blitt så kraftig redusert, men fiskerisektoren har gjennomført flere tiltak. Blant annet er fisket regulert, slik at noen felter beskyttes mens det kan fiskes på andre felter når bestanden er tilstrekkelig stor.

Ved siden av overfiske og klimaendringer framstår risiko for tap av – eller redusert kvalitet på – leveområder som den faktoren som påvirker havsilen mest. Nesten alle feltene hvor den lever ligger i områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Selv med dagens strenge reguleringer vil det være vanskelig å unngå utslipp av kjemikalier, olje og miljøgifter. Også innretninger på havbunnen, som tekniske installasjoner, rør eller ledninger for strøm og telekommunikasjon, kan påvirke havsilens leveområder, mener DN.

- Det er uheldig dersom områder med god kvalitet endres for all tid, ved at de for eksempel dekkes med stein eller sement. Derfor er det er også viktig med kunnskap om hvor de små kystforekomstene av havsil finnes, slik at vi kan unngå å skade dem ved utbygginger og andre tiltak, sier Degré.

Trenger riktig sand

Havforskningsinstituttet og internasjonale forskningsmiljøer slår fast at havsil er spesielt følsom for kvaliteten på sanden den graver seg ned i, så partiklene på havbunnen kan verken være for fine eller for grove hvis havsilen skal trives. Derfor kan graving, mudring, bygging på havbunnen og utslipp av både fysiske stoffer (for eksempel borekaks) og kjemiske stoffer få store negative innvirkninger.

Havsilens vane med å grave seg ned kan øke risikoen for at den utsettes for forurensning, og det enda mer enn det man så langt har trodd. Utredningen fra DN peker på at denne problemstillingen ikke har vært spesielt undersøkt.

Må beskytte leveområdene

- Det er viktig å beskytte havsilfeltene fra byggevirksomhet og eksponering fra petroleumsindustrien inntil det er bekreftet at slik aktivitet ikke er skadelig for fisken. Vi trenger også å øke kunnskapen om konsekvensene av inngrep på arealene havsilen lever på, sier Eva Degré.

Dette påvirker havsilens leveområder. Siden havsilen ikke kan flytte og etablere seg andre plasser, kan det vise seg umulig å rette opp skadevirkninger i leveområdene i ettertid, fremholder DN. 

Les mer
•  Utredning om havsil (tobis) - DN-rapport 1-2011 (pdf)