Det genetiske mangfoldet hos de mer vanlige artene er viktig for at økosystemene på kloden skal fungere.
Hvis den lokale torskebestanden forsvinner får gjerne trådalgene overtaket, og mye av livet i området kan dø ut, skriver Direktoratet for naturforvaltning (DN) i en pressemelding.
Vi snakker ofte om verdien av å ta vare på det biologiske mangfoldet, og da tenker de fleste på antall arter. Langt mindre oppmerksomhet får den genetiske variasjonen som finnes innenfor hver enkelt art. Den er viktig både for at den aktuelle arten i seg selv skal greie å tilpasse seg endringer i naturen, og for funksjonen og motstandskraften til økosystemet den er en del av, fremholder direktoratet.
– Mestrer stress lettere
– I tider der det fysiske og biologiske miljøet endrer seg raskt, er det spesielt viktig at artene har en bredde i genetikken som gjør dem i stand til å tilpasse seg for eksempel varmere klima og surere havmiljø. Høy genetisk variasjon hos arter øker evnen deres til å mestre stress i miljøet, sier seniorrådgiver Ingrid Bysveen i Direktoratet for naturforvaltning.
Ofte er det store genetiske forskjeller mellom ulike lokale bestander av samme art. Disse forskjellene er et resultat av at bestandene/populasjonene tilpasser seg de lokale miljøene og konkurranseforholdene. Dette er godt dokumentert hos arter som for eksempel torsk og laks.
– Hver fjord sin torsk
Kysttorsken består av små bestander av en art vi kan karakterisere som vanlig langs kysten av Norge. Studier av arten kysttorsk viser at de fleste individene holder seg innenfor et begrenset område i hele sin levetid.
– Torsken «vet» at når den gyter i sin barndoms fjord, så vil avkommene være godt tilpasset miljøet der eggene klekkes. Det øker sjansen for at de overlever, sier Bysveen.
Studiene viser også at fiske står for ca. 75 prosent av dødeligheten til torsk langs Skagerrakkysten. Fiskere foretrekker som kjent større fisk, og samtidig har store individer lavere naturlig dødelighet enn små fisker. Derfor har fiske stor innvirkning på hvilke enkeltindivider som overlever eller dør, selv i en lokal målestokk.
Ved at de store gytemodne individene fiskes ut, kan fisket over tid bidra til å endre genetikken i den aktuelle bestanden. Resultatet av denne menneskeskapte påvirkningen kan bli lavere vekst og små gytefisk, noe som går ut over produktiviteten og kan føre til tap av lokale bestander.
Les også: – Høy dødelighet hos kysttorsk 25.10.2010
Trådalgene kveler sukkertaren
Torsken er et rovdyr som normalt forsyner seg grovt av fiskearter som er mindre i vekst. Mange av disse artene lever av små krepsdyr som beiter på alger i fjæresonen og så langt ned som lyset rekker.
Når torsken forsvinner øker bestandene av artene med småfisk. Dermed fortæres mengder av de små krepsdyrene som skulle holdt nede produksjonen av trådalger. Dette kan gi tilstander som ligner på overgjødsling i kystsonen. Store mengder grønne og brune trådalger kan lage tette matter som igjen kveler ålegras og sukkertare.
Høyt næringsinnhold i kystvannet, blant annet fra fiskeoppdrett og landbruk, øker også veksten av trådalger. I tillegg reduserer varmere vann sukkertarens evne til å formere seg, mens ålegras også trues av utbygging i kystsonen.
Kysttorsken mister viktige oppvekstområder når ålegrasenger og sukkertareskoger forsvinner. Slik vil de nevnte faktorene bidra inn i en negativ spiral, både for kysttorsken selv og hele økosystemet. Resultatet er øde og uproduktive kyststrekninger hvor trådalgene dominerer alt liv, fremholder DN.
Fjerner de som ikke tilpasser seg
– Klimaendringer, og andre raske endringer mennesker påfører miljøet, bidrar til å fjerne de individene med gener som ikke er i stand til å tilpasse seg. I dag vet vi lite om hvor mye genetisk variasjon hver enkelt art taper hvert år som følge av dette, sier seniorrådgiveren.
Brutalt nok velger naturen selv hvilke individer som er best tilpasset det miljøet arten lever i. Individer med dårlig tilpassede gener taper plassen for de med bedre tilpassede gener. Tapet av disse «dårlige» genene kompenseres med at nye gener kommer inn i arten, som følge av nye mutasjoner (endringer i arveanleggene som ikke skyldes krysning).
Når miljøendringene skjer over lang tid, vil artene tilpasse seg disse endringene ved at mutasjoner gir nye gener som «gjødsler» genetikken innen artene. Raske endringer i miljøet fører til at utilpassede individer dør, og uegnede gener går tapt, i et raskere tempo enn tilfanget av nye og mer egnede gener via mutasjoner.
– Resultatet er en netto utarming av det genetiske mangfoldet innen arten, sier Bysveen.
Arter kan dø ut
En utarmet genetikk vil videre øke faren for at populasjoner og arter dør ut når miljøendingene skjer for raskt og blir for store. Kanskje er det økende tapet av arter i verden i stor grad en effekt av at genetikken innen mange av disse artene ble for lite variert til at artene kunne tilpasse seg endringene i miljøet?
– Dette er spørsmål vi trenger flere kloke hoder til å gi oss gode svar på, for at vi skal kunne forvalte naturen på best mulig måte, sier Bysveen.
