Har vurdert bruken av flubenzuroner

Fiskeoppdrettsmerder. Foto: Havforskningsinstituttet

Forskere ved Havforskningsinstituttet har vurdert hvilke helse og miljøeffekter bruk av flubenzuroner kan ha. Disse stoffene tas nå i bruk for å avluse oppdrettsfisk.

En av konklusjonene er at tilgjengelige opplysninger om bruk av disse medikamentene tilsier at det er ingen fare forbundet med å konsumere oppdrettsfisk. Fisk som har vært medisinert, har tilbakeholdelsestid før den tillates solgt til mat.

Dersom man ser bort fra tilbakeholdesestiden og tenker seg inntak av fisk som er under medisinering på ca 3 mg/kg for diflubenzuron og 2 mg/kg for teflubenzuron i muskel, så kan en person som veier 70 kg, spise henholdsvis 0.46 og 0.35 kg fisk daglig uten at ADI verdien overskrides, fremgår det av rapporten.

En annen av konkslusjonene er at stoffene er giftige for krepsdyr selv i lave konsentrasjoner, skriver Ole Bent Samuelsen og Arne Ervik i rapporten fra Havforskningsinstituttet.

Diflubenzuron og teflubenzuron hemmer virkningen av enzymet chitinase, som løser opp kitinet. Denne prosessen er en forutsetning for at krepsdyr kan skifte skall, og dyrene dør dersom skallskiftet hindres. Alle dyr som har en chitinaseaktivitet kan bli påvirket dersom de får i seg disse stoffene, men det er særleg krepsdyr som er i faresonen.

Stabilitet i sediment

Det er dokumentert at diflubenzuron metaboliseres i både aerobt og anaerobt sediment og at metabolismen er temperaturavhengig. Bakterier i sedimentet og temperatur er de faktorer som betyr mest for nedbrytningshastigheten.

Forsøkene ble gjort ved at sjøvann inneholdende diflubenzuron i små mengder ble tilsatt marint sediment. Diflubenzuron ble dermed adsorbert på sedimentpartikklenes overflate. Halveringstid er den tid det tar i redusere mengden av stoffet med 50 prosent til halvparten.

Halveringstid  

(DT 50) ved 15 °C  

aerobe forhold: 
anaerobe forhold: 
30 dager
24 dager
Halveringstid
 
(DT 50) ved 5 °C
 
aerobe forhold:
anaerobe forhold:
100 dager
99 dager


Havforskningsinstituttet har undersøkt stabilitet og persistens av diflubenzuron. I disse undersøkelsene ble skjellsand og marint mudder iblandet knust medisinfôr. Forsøkene ble gjennomført både i stagnerende miljø ved 5 og 15 °C og i mesokosmos med rennende vann (7° C). Det var stor mikrobiologisk aktivitet (gassavgivelse) i begge sedimenttypene under forsøkene. Sedimentene ble ikke undersøkt for metabolitter av diflubenzuron.

Resultatene viste at diflubenzuron er stabilt både i skjellsand og mudder uten signifikant reduksjon i konsentrasjonen etter 204 dager. Forsøkene viste også at det er ingen utlekking av diflubenzuron fra sediment til vannfasen. Ifølge en rapport fra Scottish Environment Protection Agency (SEPA) er halveringstiden også avhengig av hvilke type sediment det er på stedet. Det har videre betydning om sedimentene er rikt på oksygen eller ikke, da det er kortere halveringstiden i oksygenrike sedimenter sammenlignet med sedimenter uten oksygen. Det er derfor mulig at lokale forhold vil spille inn og det kan være vanskelig å generalisere men en må forvente at stoffene vil være tilstede i sedimentene etter en behandling.

Bioakkumulering

Med bioakkumulering menes når et stoff oppkonsentreres i næringskjeden. Dette er vanlig for stoffer som for eksempel er tungt fettløselige som miljøgiften PCB.

Flubenzuronene er legemidler som har vært gjennom en nøye vurdering i forhold til blant annet hvor fort de elimineres fra en organisme. Flubenzuronene har en halveringstid i de organismene som er undersøkt som tilsier at de ikke bioakkumulerer.

Effekter på villfauna

I en miljøvurdering av teflubenzuron gjort av Scottish Environment protection Agency (SEPA) påvises en viss effekt på bunnfauna i området rundt anlegget, begrenset til ca 50 m, etter bruk av teflubenzuron men at nøkkelartene for omsetning av sedimentet ikke ble påvirket. I en miljøvurdering gjort av NIVA som omhandler
diflubenzuron ble det konkludert med at effekten på bløtbunnsfaunaen var liten.

Det er stor forskjell på hvor følsomme testorganismer er for diflubenzuron. Alger (Chlamydomonas og Enteromorpha) viste ingen reaksjon på konsentrasjoner opp til 10 mg/l, som ligger langt over det de kan antas å utsettes for. Sandmakk (Arenicola marina) viste ingen reaksjon på konsentrasjoner flere ganger høyere enn det en kan finne i sedimentene under merdene etter en behandling, det samme var tilfelle med børstemakken Capitella capitata.

Det er gjort tallrike studier som viser at stoffene er giftige for krepsdyr selv ved lave konsentrasjoner. Dette gjelder både hoppekreps, daphnier og tifotkreps som blant annet omfatter reker, hummer og krabber. Når det gjelder større hummer ligger dagens oppdrettsanlegg som regel i områder med så store dyp at effekten på disse sannsynlig vil være liten. For sjøkreps og reker foreligger ingen data. Størrelsen av det området der dyrene kan bli påvirket avhenger av tilførsel, dyp og strøm.

Det finnes ikke data om effekten på pelagiske krepsdyr som eksponeres for svevepartikler som inneholder flubenzuroner.

Helseeffekter ved konsum

Oppdrettsfisk

Basert på tilgjengelige opplysninger om farmakokinetikk og tilbakeholdelsesfrister av disse medikamentene er det ingen fare forbundet med å konsumere oppdrettsfisk. Dette er i samsvar med konklusjonen til NIFES og FHI (Folkehelseinstituttet), heter det i rapporten.

Les også: Ikkje restar av legemidlar i oppdrettsfisk 16.03.2010
Les også: - Mattryggheten ivaretatt 16.03.2010

Fish.no konstaterer at med det, så er påstander fra Kurt Oddekalv i Norges Miljøvernforbund nok en gang tilbakevist. Oddekalv har gått langt i å hevde at oppdrettsnæringen selger fisk som inneholder kreftfremkallende stoffer.

Les også: Ikke bekymret for matsikkerheten 03.02.2010
Les også: - Ville gi oppdrettsnæringen fred 03.02.2010
Les også: Presset regjeringen til avtale 02.12.2009

Villfauna

I blåskjell som befinner seg på og rundt anlegget ble maksimum konsentrasjon målt til 0.08 mg/kg. I den samme undersøkelsen ble største konsentrasjonen i krabbe målt til 0.45 mg/kg. Det er lite opplysninger om hvilke konsentrasjoner som finnes i kreps og reker. En vet ikke om kreps inneholder legemidlet ei heller om oppdrettssediment og spillfór er en foretrukket diett for krepsen. En vet imidlertid at reker konsumerer organisk materiale fra oppdrettsanlegg, skriver forskerne i rapporten.

The Veterinary Medicines Evaluation Unit av The European Agency for the Evaluation of Medical Products (EMEA) har i sin vurdering av medikamentene i forhold til helserisiko ved inntak av produkter som inneholder disse medikamentene satt en ADI verdi på 0.02 mg/kg kroppsvekt for diflubenzuron og tilsvarende 0.01 mg/kg kroppsvekt for teflubenzuron.

ADI står for Accepted Daily Intake og er den mengde av et stoff en person kan innta daglig uten skadelig effekt. Det betyr at en person på 70 kg daglig kan konsumere 0.7 og 1.4 mg av henholdsvis teflubenzuron og diflubenzuron uten skadelige virkninger.

Når det gjelder hvor mye av legemidlene som en kan finne i villfisk har er det lite data tilgjengelig. I en undersøkelse gjort av Havforskningsinstituttet i 1999, ble det funnet svært små konsentrasjoner av diflubenzuron i sei som ble fisket ved anlegget under medisinering (0.020 mg/kg i lever), men dette vil variere og kun en undersøkelse er for lite til å trekke noen konklusjon på hvor mye som faktisk kan finnes i villfisk.

En vet heller ikke om det er forskjell på opptaket av disse stoffene i laks kontra andre fiskearter, men dersom en bruker verdiene for laks som er under medisinering på ca 3 mg/kg for diflubenzuron og 2 mg/kg for teflubenzuron i muskel, kan en om en veier 70 kg spise henholdsvis 0.46 og 0.35 kg fisk daglig uten at ADI verdien overskrides, skriver forskerne.

En må videre kunne anta at mesteparten av medisinfóret faktisk spises av laksen i mærene, og dersom det står mye fisk ved anlegget, vil også konkurransen om spillfóret blant villfisken være stor, og sannsynligheten for at enkelindivid får i seg betydelige mengder med legemiddel være liten, heter det i rapporten fra Havforskningsinstituttet.

Les mer
•  Vurdering av helse- og miljøeffekter ved bruk av flubenzuroner ved avlusing av oppdrettsfisk (pdf)