Villfisk fra oppdrettsområder er trygg

Det er trygt å spise villfisk som har beitet i nærheten av oppdrettsanlegg som bruker flubenzuroner mot lakselus.

Flubenzuroner brukes en begrenset periode i året, og om villfisk skulle få i seg fôr med medisin blir dette i liten grad tatt opp i fiskekjøttet, melder Mattilsynet.

Mange har stilt spørsmål om det er trygt å spise villfisk som har beitet ved oppdrettsanlegg som har brukt flubenzuroner mot lakselus. Slike midler har ikke vært benyttet de siste ti årene, men på grunn av nedsatt følsomhet og økende resistens mot de vanlige lusemidlene har man igjen tatt i bruk flubenzuroner i kampen mot lakselus.

- Midlene har liten betydning for mattryggheten. Beregninger viser at du trygt kan spise sei som har beitet ved oppdrettsanlegg. Grunnen er at fisk tar veldig lite av disse stoffene opp i kroppen. Derfor anser vi det som trygt å spise villfisk som har beitet ved oppdrettsanlegg, sier Christine Børnes, rådgiver i seksjon for fisk og sjømat ved Mattilsynets hovedkontor.

Fish.no omtalte torsdag 22. april en rapport fra Havforskningsinstituttet, som blant annet konkluderer med at det er ingen fare forbundet med å konsumere oppdrettfisk.

Les også: Har vurdert bruken av flubenzuroner 22.04.2010

Godkjent lusemiddel

Alle midler som i dag brukes mot lakselus i oppdrettsanlegg er godkjent av Statens legemiddelverk (SLK). For å kunne brukes, må midlet ha fått en såkalt markedsføringstillatelse (godkjenning). Dette er en vurdering av omfattende dokumentasjon av preparatets kvalitet, sikkerhet for pasient (fisk), operatør (fiskeoppdretter), konsument (fiskekjøper) og miljø, samt effekt på de aktuelle sykdommer.

Miljøhensyn

Det er behov for mer oppdatert dokumentasjon om hvilken påvirkning på miljøet disse midlene utgjør. Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) har derfor bestemt at det skal tas ut prøver i nærheten av anlegg som behandler med flubenzuroner.

Fakta

Lakselussituasjonen forverret seg alvorlig høsten 2009. Antall lus i merdene økte og forekomsten av resistens og nedsatt følsomhet for de mest vanlige lusemidlene økte, uttaler Mattilsynet.

Eldre midler mot lakselus ble tatt i bruk på grunn av disse resistensproblemene. Dette er midler som selges under handelsnavnene Releeze (Ewos) og Ektobann (Skretting) og inneholder henholdsvis diflubenzuron og teflubenzuron.

Disse midlene er i gruppe av kitinsyntesehemmere. Skallet til insekter og krepsdyr (som lakselus er) består av blant annet store mengder kitin. Substansene i midlene blokkerer produksjonen av kitin, og dermed skalldannelsen. Lakselus skifter skall mellom de ulike utviklingstrinn og blir derfor påvirket av disse medikamentene.

Midlene benyttes innblandet i fôret. De suges opp fra tarmen, og fordeles ut til blod og vev, herunder også hudens slimlag. Her kommer parasittene i kontakt med dem. (Biotilgjengeligheten i laks er cirka 30 prosent for diflubenzuron og 10 prosent for teflubenzuron.) Midlene er beregnet til bruk der det er resistens mot andre midler, og kun til bruk der ikke bademidler kan brukes. Dette gjelder i stor grad for høstutsatt smolt.

Flubenzuroner var i bruk en begrenset tidsperiode fra september til desember 2009, i enkelte anlegg som hadde fått påvist lus som var resistent mot emamectin. Hvert anlegg har syv til fjorten dager på seg til å fôre ut fôr med flubenzuroner, en utfôring per dag, opplyser Mattilsynet.