Kronikk: Kan målsettingen om økt lønnsomhet i fiskerinæringen, gå hånd i hånd med ønsket om mer mat til verden?
Det er av utredningsleder Jan Ivar Maråk i Fiskebåtredernes Forbund som stiller spørsmålet. Maråk selv mener at svaret er ja.
Les hele kronikken her:
Svikter norsk fiskeripolitikk de sultne i verden?
Over én milliard mennesker sulter i verden i dag, og hvert år dør ti millioner mennesker som følge av sult og sultrelaterte sykdommer, av disse 5 millioner barn. UNICEF anslår at 167 millioner barn under fem år er undervektige på grunn av akutt eller kronisk sult. Sulten forårsaker samtidig store økonomiske tap i mange av verdens fattigste land som følge av svekket produktivitet.
Nær 3 milliarder mennesker får en betydelig andel av maten sin fra havet. I mange fattige land utgjør fisk den viktigste kilden til animalsk protein. Fisk er i tillegg ernæringsmessig sunt, og fisk er klimavennlig mat i forhold til konkurrerende produkter. Dette forplikter verdens fiskerinasjoner til en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Norge kontrollerer noen av verdens mest produktive havområder, og er en viktig aktør i fiskeriene.
Har Norge et moralsk ansvar til å utnytte våre havområder på en bedre måte enn i dag til å produsere verdifull og proteinrik mat? Har Norge et moralsk ansvar for å produsere mat som også de fattigste i verden kan spise? Og er slike ideelle målsetninger forenlige med de lønnsomhetskrav som også fiskerinæringen må forholde seg til? Dette er relevante spørsmål, i alle fall for en rik nasjon som har gjort solidaritet med verdens fattige til en viktig politisk sak.
Soria Moria II
I den nye regjeringserklæringen (Soria Moria 2) understreker regjeringen at kampen mot klimaendringer, sult, fattigdom og for retten til økonomisk utvikling, demokrati, menneskerettigheter, mat og bærekraftig utvikling skal være en hovedoppgave. Regjeringen tar verdens matvarekrise på alvor, og sier den vil forsterke innsatsen for å sikre folk rett til mat gjennom handelspolitikken og norsk landbruksbistand.
På det eneste området der Norge har forutsetninger for å være en viktig bidragsyter til verdens matforsyning, fiskerinæringen, nevnes ikke disse utfordringene med et eneste ord. Når det kommer til fiskeripolitikken er alle fromme løfter om sult- og fattigdomsbekjempelse glemt. Her dominerer politiske fraser som ”lys i husan”, ferskfisksatsing og detaljstyring. Fiskeripolitikken har rett nok sin nord-sør dimensjon, men den gjelder ikke konflikten eller gapet mellom de rike og fattige i verden, men hvordan fisken skal fordeles mellom Nord-Norge eller Sør-Norge. Ingen skal beskylde norske politikere for å løfte blikket i fiskeripolitikken.
Norge og verden
FAO anslår at det ble konsumert 110 mill. tonn fisk i 2006, hvorav 52 mill. tonn fra oppdrett. I tillegg kommer 33 mill. tonn fisk som ikke gikk direkte til mat, men i hovedsak brukt som fiskefòr og fòr til landbruket. FAO har beregnet at hvert menneske på jorden i gjennomsnitt hadde 16,7 kg fisk til rådighet i 2006.
Norsk fangst og produksjon av fisk var til sammenligning knapt 3 mill tonn i 2006, fordelt med vel 2,2 mill. tonn på den tradisjonelle fiskerinæringen (av dette rundt 800.000 tonn til produksjon av fiskemel og fiskeolje), og vel 700.000 tonn fra oppdrett. Mens villfiskfangstene varierer sterkt mellom årene, i første rekke i forhold til kvotesvingninger i de store pelagiske bestandene (sild, lodde, kolmule, tobis, øyenpål), har oppdrettsnæringen hatt en jevn og kraftig vekst. Samlet fangst og produksjon i Norge var steget til 3,3 mill. tonn i 2008, men det er fortsatt muligheter for en betydelig ekspansjon med en omlegging av fiskeriforvaltningen. Norge er verdens nest største eksportør av fisk.
Torsken en hellig ku
Målsettingen til norsk fiskeriforvaltning er å sikre et høyt vedvarende utbytte fra alle bestander, men på grunn av sterkt samspill mellom bestandene er dette umulig. Når det kommer til prioriteringer er det imidlertid predatorbestander (fisk som spiser annen fisk) som prioriteres, og i første rekke torsk. Torsken har historisk vært viktig for mange kystsamfunn i Nord-Norge, og dette har på mange måter styrt fiskeripolitikken. Derfor oppstår det jevnlig diskusjoner om ikke lodda heller bør spares som mat til torsken, selv om det både er lønnsomt og fornuftig å fiske lodde.
Mange glemmer at det er også finnes en kostnadsside ved å bygge opp store predatorbestander, i form av redusert uttak av arter som predatorene spiser. Norske fiskeripolitikere har aldri vært villig til å ta en prinsipiell debatt om hva som bør være målsettingen med norsk fiskeriforvaltning. Skal vi fortsatt ha en torskefiksert forvaltning, eller skal andre hensyn som økt proteinproduksjon til en sultende verden prioriteres? Naturen selv setter klare grenser for havets produksjonsevne, men fiskeriforvaltningen har mulighet til å påvirke resultatet i langt sterkere grad enn det vi gjør i dag.
Stort potensiale
Både torsk, hyse og sei befinner seg på et høyt trofisk nivå i økosystemet (høyt oppe i pyramiden). En tommelfingerregel sier at for hvert trinn vi beveger oss ned i trofisk nivå, kan vi høste det tidobbelte. Nå er dette likevel ikke en absolutt sannhet. En nylig publisert artikkel i forskningsmagasinet Science viser at selv en total utryddelse av bardehvaler, inkludert vågehvalen, ikke nødvendigvis vil øke tilgangen på kommersielle fiskearter. Dette fordi hvalene også spiser fisk fra arter som selv lever av fiskeartene som brukes i kommersielt fiske. Her er det nok likevel delte oppfatninger.
Dersom vi skal si noe kvalitativt om hvor mye vi kan høste ved å endre beskatningsmønster, trenger vi langt bedre kunnskap om dietten til de enkelte artene. Den eneste bestanden det er tatt systematiske mageprøver fra er torsken i Barentshavet. Havforskningsinstituttet har beregnet at den nordøst arktiske torsken satte til livs vel 6 mill. tonn fisk og krepsdyr i 2008, hvorav lodde utgjorde det viktigste bidraget til dietten med 2,35 mill tonn. Det innebærer at torsken spiste omtrent like mye lodde som det den samlede norske fiskeflåten brakte i land av alle fiskeslag i 2008 (2,4 mill. tonn).
Torskebestanden er i sterk vekst, og sammen med en rekordsterk hysebestand, tar vi neppe for hardt i når vi antar at torsk og hyse spiser 10 mill. tonn fisk og krepsdyr i Barentshavet i 2009, for å bidra med en fangst på maksimalt 750.000 tonn. For å sette det litt i perspektiv, så utgjør biomassen som torsk og hyse spiser i Barentshavet rundt 10 kg fisk pr person som sulter i verden. Nå er verden ikke så enkel at vi kunne tatt ut 10 mill. tonn fisk i Barentshavet dersom vi hadde fisket ned hyse- og torskebestanden, men regnestykket illustrerer likevel litt av det potensialet som ligger der ved en alternativ fiskeriforvaltning.
Økt lønnsomhet og mer biomasse
Det er hevet over enhver tvil at en hardere beskatning av hyse- og torskebestanden i Barentshavet, men likevel bærekraftig, vil gi rom for økt uttak av andre bestander. Høyst sannsynlig vil dette også kunne gi større uttak av torsk og hyse i gjennomsnitt, selv om vi må påregne større svingninger i uttaket. Slik sett vil målsettingene om økt lønnsomhet og mer mat til verden kunne gå hånd i hånd.
En omlegging av norsk fiskeriforvaltning vil likevel kunne ha fordelingsmessige konsekvenser. Det vil derfor neppe være aktuelt med en dramatisk omlegging før disse forholdene er nærmere vurdert. Det forhindrer likevel ikke at politikerne bør løfte blikket og diskutere hva vi vil med norsk fiskerinæring, og hvilket moralsk ansvar vi har i forhold til matproduksjon i en verden som sulter. Fiskerinæringen er for viktig til å overlates til reguleringskåte og distriktssentrerte politikere.
Jan Ivar Maråk
