KRONIKK: Fiskebåtdirektør Audun Maråk (bildet) er kritisk til den norsk-russiske avtalen om deling av det omstridte området i Barentshavet.
Han mener at avtalen, så langt den til nå er kjent, ikke åpner for nye fiskemuligheter, slik enkelte har hevdet.
DELELINJEN I BARENTSHAVET
Audun Maråk, adm.dir. Fiskebåtredernes Forbund.
Av Audun Maråk, adm.dir. i Fiskebåtredernes Forbund
Norge og Russland inngikk i går en delelinjeavtale for det omstridte havområdet i Barentshavet. Avtalen deler et havområde på 176.000 kvadratkilometer "likt" mellom Norge og Russland. På norsk side feires begivenheten nokså ukritisk. Ut fra det vi så langt vet om avtalens innhold, er svaret etter mitt syn at Norge har lite å feire. Hvordan enkelte kan hevde at avtalen åpner opp for nye fiskemuligheter, er meg en gåte. Nå kan det være at avtaleteksten ivaretar fiskeriinteressene på en bedre måte enn det som til nå er kjent. Det kan selvsagt nyansere bildet i forhold til næringsinteressene, men ikke i forhold til fordelingen av det omstridte området mellom midtlinjen og sektorlinjen.
Norsk standpunkt var at grensen skulle trekkes etter midtlinjen. Da ville hele området på 176.000 kvadratkilometer blitt norsk. Midtlinjeprinsippet er sterkt forankret i internasjonal rett.
Russisk standpunkt var at grensen skulle trekkes etter sektorlinjen, som var et subjektivt russisk standpunkt for å ivareta egne interesser, og ikke forankret i folkeretten.
Russland og Norge er blitt enige om å fravike midtlinjeprinsippet, og finner selvsagt argumenter for det. Begge parter skal jo anbefale forhandlingsresultatet. Internasjonal ekspert og professor Carl August Fleischer uttaler følgende i Aftenposten den 28. april: "Russerne har konstruert akseptable argumenter for at linjen kunne trekkes lengre mot vest enn det Norge har ment. Samtidig har Norge kunnet forsvare sitt krav med hjemmel i folkeretten."
Men er det rimelig at sektorlinjeprinsippet og andre konstruerte argument tillegges like stor vekt som det internasjonalt aksepterte midtlinjeprinsippet?
Jeg mener bestemt nei. Resultatet kan bli at Norge har gitt fra seg verdifulle ressurser. Det beror på hvilke avtalebestemmelser som er nedfelt i avtalen når det gjelder fordelingen av fiskeressursene, og det beror selvsagt på hvor og om en finner petroleumsforekomster i det tidligere omstridte området mellom sektor- og midtlinjen.
Hvorfor avviker resultatet så sterkt fra det internasjonal rett og praksis tilsier?
Da må vi gå til forhistorien, næringsinteressene og politikken.
Innføringen av 200 mils-sonen resulterte senere i gråsoneavtalen mellom Russland og Norge på slutten av 1970-tallet. Gråsonen ligger mer enn 95 % på norsk side av midtlinjen, og også inn på uomtvistet norsk område vest av sektorlinjen. Avtalen fra 1970-tallet om grensedragningen for gråsonen og russisk krav om at sektorlinjen skulle legges til grunn, medførte at enkelte fryktet at grensen ville trekkes vest av midtlinjen når sluttstrek ble satt. Det ble dessverre også resultatet.
I tillegg har det vært et sterkt ønske om å få starte kartlegging og leting etter petroleumsforekomster i området. Uenigheten mellom Norge og Russland har hindret petroleumsaktivitet. Nå er denne hindringen ryddet av veien. Det er positivt for petroleumsnæringen, men neppe for fiskeriene og miljøet.
Forhandlingene om hvor delelinjen skulle gå har også innvirket negativt politisk på forholdet mellom Norge og Russland. Begge parter hadde et ønske om å finne en politisk løsning, og forhandlinger handler om å kompromisse.
Russland ble vinneren i forhold til internasjonal rett. Om Russland vant 10-1 eller 6-4 gjenstår å se.
