Kan eller vil vi lære av Chile?

I Norge mener mange at en lakse-pandemi, slik vi ser den i Chile, ikke er en reell trussel. Men hvor sikre er vi egentlig på det, spør Svein Reppe i denne kronikken.

Kan, eller vil vi lære av Chile?

Av Svein Reppe, Fagsjef Eksport & foredling i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL)

I vel ett år har vi nå blitt fortalt at produksjonen av atlantisk laks i Chile er rammet av  en katastrofe. ILA sprer seg med lynets hastighet og produksjonen har stupt. Årsaken ligger i at næringen har fått vokse fritt nærmest uten offentlig innblanding og kontroll. Aktørene har produsert nærmest hva de vil og hvor de vil.  I tillegg har transporter av smolt, levende slaktefisk og syk eller død fisk, gått i kryss og tvers mellom de forskjellige lokaliteter. Dette har gitt  svært gode muligheter for ILA-viruset og andre smittsomme sykdommer til å spre seg uhemmet.

I Norge mener mange at en pandemi, slik vi ser den i Chile, ikke er særlig reell. Vårt forvaltningsregime og myndighetskontroll vil langt på vei forhindre et katastrofalt sykdomsutbrudd. Men hvor sikre er vi egentlig på det?

Den norske produksjonen av laks økes i takt med at produksjonsenhetene blir stadig større. Konsesjoner flyttes og samlokaliseres, mer biomasse presses inn på små arealer. Slakteri- og eierstruktur medfører at levende fisk fraktes over stadig lengre avstander. Transport av smolt følger samme trend. Det er nærmest ingen grenser for hvor bereist en laks kan være før den slaktes. Glemmer vi at fisk ikke trenger å vise tegn på sykdom for å være smittefarlig?

Det er mange muligheter for at ting kan gå ordentlig galt også i Norge. Store enheter og automatisering hører til i vår bransje, og gir oss mulighet til stor og rasjonell produksjon. Rent biologisk blir slik produksjon veldig krevende og stiller aktørene ovenfor en rekke utfordringer. La oss i første omgang håpe at framtidig produksjon av laks ikke bare skal bli styrt av hva som framkommer på et regneark i et hovedkontor veldig langt fra merdkanten.

Kunnskap i første ledd og god kontroll med de biologiske forhold er nøkkelen til en robust og evigvarende næring. Vi må ta inn over oss at natur kan brukes, men ikke misbrukes. En god røkter kan ikke erstattes, kun støttes av gode teknologiske løsninger. Derfor er det viktig at røkteren ikke bare blir opptatt med å telle lus slik at røktingen blir andrevalg.

Vi må ha gode regionale kapasiteter som inkluderer strukturer som kan ivareta den ekstra beredskapen vi trenger når ulykken først er ute. På denne måte slipper vi lange transporter med risikoen det innebærer. Tistrekkelig regional kapasitet og struktur vil sette oss i langt bedre stand til å kvele et sykdomsutbrudd i fødselen.

I Norge har vi de siste 20 årene bokstavelig talt vært vaksinert mot de helt store nasjonale katastrofene. Men, ikke glem at vi hele tiden er i kappløp med naturen. Vi vet ikke hvor robust næringen er og hvor grensen går for hva som kan absorberes før biologien sier stopp. Vi får styre mens vi ennå har styrefart, det er for sent å snyte seg når nesa er borte.