Ber kontrollkomiteen granske DN

I et åpent brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, advarer Europharma AS mot feilinformasjon fra egen forvaltning.

- En gjennomgang Europharma har gjort, viser at det er grunn til å stille store spørsmålstegn ved den vitenskapelige holdbarheten bak flere av konklusjonene som presenteres fra blant annet Direktoratet for naturforvaltning angående oppdrettsnæringens påvirkning på villaksen, skrivet selskapet på sine nettsider.

Les også: - Myten om villaksen 17.03.2010

Også Norges Fiskarlag er kritisk til forvaltningen av villaksen.

Les også: - Villaksforvaltningen bør granskes 17.03.2010

Europharmas brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, gjengis her i sin helhet:


Stortinget
Kontroll- og konstitusjonskomiteen
0262 Oslo

Att:      
12. mars. 2010

ANG. Villaks og villaksforvaltning

Vi har merket oss Kontroll og konstitusjonskomiteens interesse i villaksproblematikken, og miljøvernminister Erik Solheims svar på komiteens henvendelse (brev datert 26. januar 2010). Det er positivt at saken gis politisk oppmerksomhet, men vi ser med bekymring på enkelte av de konklusjonene som presenteres for komiteen. Det er grunn til å stille store spørsmålstegn ved den vitenskapelige holdbarheten bak flere av konklusjonene som presenteres fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og som man nylig så videreformidlet gjennom miljøvernministerens brev.

Her tegnes det et bilde av at rømming fra oppdrettsanlegg og lakselus er de viktigste årsakene til en generell nedgang i villaksbestanden. Den tilsynelatende overbevisningen om at oppdrettsnæring er hovedårsaken til nedgangen er noe som har dukket opp i DN sitt materiale og offentlige uttalelser det seneste året, uvisst av hvilken grunn. Det kan nemlig ikke dokumenteres.  Tvert imot er konklusjonene til den rådgivende komiteen for nord-atlantiske laksebestander i ICES en ganske annen. Slik konkluderer ICES i sin 2009-rapport (executive summary, side 1):

“Despite management measures aimed at reducing exploitation in recent years there has been little improvement in the status of stocks over time. This is mainly because of continuing poor survival in the marine environment attributed to climate effects.”

Rømming av laks anses i rapporten overhodet ikke som en årsak til bestandsnedgang. Situasjonen med resistent lakselus enkelte steder i Norge er nevnt i rapporten, men da som en bekymring for at dette kan bli et problem for villaksen i framtiden, ikke som en årsak til bestandssituasjonen man ser i dag. Dette er uten tvil et fornuftig skille ettersom det knapt finnes lakselus i norske fjordsystemer på det tidspunktet laksesmolten vandrer ut av elvene. Lusenivået i november kan umulig påvirke villaksen som på dette tidspunktet er langt til havs. Dagens situasjon med resistensutvikling mot lusemidler er slik sett en ny situasjon.

Det er imidlertid verdt å nevne at de siste rapportene fra fiskehelsetjenester langs kysten er gode. Det er svært lite lus i fjordene etter vinteravlusingen.

I Direktoratet for Naturforvaltnings egen utredning ”Bestandsstatus for laks i Norge” i 2008 benevnes de tre hovedårsakene til fallende villaksbestander som lakseparasitten Gyrodactilus salaris (ikke oppdrettsrelatert), forurensing/sur nedbør (ikke oppdrettsrelatert) samt kraftutbygging/vassdragsinngrep (ikke oppdrettsrelatert). I tillegg heter det ”dessuten er effekter av lakseoppdrett på villaks, slik som spredning av lakselus og sykdommer, og genetisk interaksjon mellom vill og oppdrettet laks bekymringsfullt”.

Året etter holder direktør Janne Sollie i DN et foredrag under arrangementet ”Laks og verdiskaping i Trondheimsfjorden: Framtid for villaks og villaksfiske?”. Nå har DN skyflet om på listen over hva som anses som villaksens største problem. På topp og med uthevet rød skrift er rømt oppdrettsfisk og lakselus kommet inn sammen med gyrodactylus salaris. Vassdragsinngrep og forurensing anses nå som mindre betydningsfulle faktorer sammen med forhold som beskatning, klima og næringsforhold i havet(Villaksen – Norges naturlige arvesølv, slide 9). Med hvilken vitenskapelig begrunnelse framfører DN disse konklusjonene som går i en helt annen retning enn de man finner hos ICES? Forskning og tallmateriale fra ICES blir i andre sammenhenger benyttet av direktoratet, der hvor man anser dette som opportunt.

Årsaken til dette skiftet er vanskelig å få øye på ettersom lite ny viten virker å ha framkommet det siste året. Tvert imot er det svært mye som tyder på at næringsforhold i havet har vesentlig betydning ettersom man langt på vei ser de samme bestandstrendene på begge sider av Atlanteren, i både nord og sør – uavhengig av om det finnes oppdrettsanlegg i nærheten. Man finner også gode villaksbestander i elver inne i områder med oppdrettsvirksomhet, kjensgjerninger som stemmer dårlig overens med direktoratets forklaringsmodeller.

Villaksens vandringer i havet er langt fra fullstendig kartlagt, men man vet at laks fra både Europa og Nord-Amerika møtes i noen av de samme beiteområdene. Utenfor Nuuk på Grønland fisket man opp merket villaks både fra Nord-Amerika og Europa i 2006 og 2007 og undersøkte mageinnholdet. Funn tyder på at næringsinnholdet i lodde, som er den viktigste maten for laksen som beiter her, har blitt redusert over tid. Hvilken betydning dette kan ha hatt for bestandsutviklingen er foreløpig ikke fastslått (ICES WGNAS Report 2009, side 19 og 45).

I motsetning til ICES synes ikke DN å anse at fiskens livsvilkår i havet, der den befinner seg det meste av livet, kan ha nevneverdig betydning for dens besøk i norske elver. Samtidig framstår den alternative konklusjonen om at det er rømming og lakselus som har hovedansvar for bestandsnedgangen som lite mer enn påstander. Forskningsgrunnlaget er så tynt at all faglig seriøsitet skulle tilsi at man behengte sine teorier med en rekke forbehold. I stedet presenteres påstandene nå som sannhet. Det er meget alvorlig.

Eksemplene er mange på at DN i sin kommunikasjon velger seg det tallmaterialet som ”passer best”, framfor det som er mest relevant. Tallene presenteres som sikre og uten forbehold, selv om dette på ingen måte er tilfelle. Enkelte påstander er direkte uriktige.

I en pressemelding 26. november 2009 viser Direktoratet for Naturforvaltning til ”økende rømningstall” som en begrunnelse for at en bør starte et DN-styrt genbankprosjekt med en investeringsramme på 600 millioner kroner og årlige driftskostnader på 220 millioner. Men rømningstallene kan vel knapt kalles økende når tallene de tre siste årene er betraktelig lavere enn de tre foregående år? Dette ut fra den offisielle rømningsstatistikken fra et annet direktorat – Fiskeridirektoratet. Konklusjonen er dessverre at DN driver regelrett desinformasjon opp mot både politiske beslutningstakere og offentligheten for øvrig.

Direktoratet synes å søke de muligheter man har for å bygge opp et skremmebilde knyttet til oppdrettsnæringen. Man nøyer seg ikke med den offisielle statistikken over rømming som viser en innrapportert rømming på 3,9 millioner laks de siste 9 årene. Man plusser på 2 millioner per år og kommer fram tallet 21 millioner laks i denne perioden. De to millionene har man hentet fra en omdiskutert rapport (Rømt oppdrettslaks i sjø og elv; mengd og opphav, 2006) fra selskapet Rådgivende Biologer AS.

Med bakgrunn i skjellprøver innsamlet i Hordaland og Sogn og Fjordane, fangsttall i elv og sjø, samt premisset om at rømt laks har like god overlevelse som villaks, utviklet Rådgivende Biologer AS i 2006 en hypotese om at det i gjennomsnitt hadde rømt 2,4 millioner smolt/postsmolt ut gjennom nøtene hvert år i perioden 1998 til 2004. I rapporten medgis det at det er ”stor usikkerheit knytt til berekningane av kor mange laks som rømer fra oppdrettsanlegg, kor tid dei rømer og deira overleving etter røming”. Den viktigste usikkerheten tilskrives skjellprøver som et upresist analyseverktøy. På bakgrunn av rapporten skjerpet i 2007 Fiskeridirektoratet inn kravet til maskevidde i oppdrettsnøter. Det er i dag utenkelig at en smolt skal klare å presse seg ut gjennom maskene i nøtene de settes ut i. Det er i tillegg innført nye regler hvor alle settefiskanlegg skal dobbeltsikre sine systemer for å hindre at fisk skal kunne rømme ut gjennom avløpssystemer ved eventuelle ulykker eller teknisk svikt. Det hindrer ikke direktoratet i å ukritisk bruke tallmaterialet som beskriver en hypotetisk virkelighet i 2004 som en sannhet i 2010. Det knyttet seg stor usikkerhet til rapportens konklusjoner da den kom i 2006. I dag er den ikke egnet til annet enn å forvirre.

Hvis man så, i et tenkt tilfelle nå i 2010, skulle se for seg at det rømte to millioner smolt ut gjennom maskene i norske nøter, så ville dette fremdeles være et håpløst urelevant tall å operere med i forhold til rømming. Det relevante vil alltid være hvor mye fisk som går opp i elvene og som dermed kan tenkes å utgjøre en genetisk innblanding i lokale villaksstammer.  DN bruker altså gale tall, og man bruker dem i tillegg feil.

I Miljøvernminister Erik Solheims brev til komiteen hevdes det at det er 17 prosent innblanding av rømt oppdrettslaks i norske elver. Dette tallet er basert på skjellprøver fra fisk tatt i 13 av landets over 600 lakseførende vassdrag. Disse elvene var utvalgt av Fiskeridirektoratet som elver hvor man hadde et spesielt ønske om å undersøke høstbestandene i 2008. NINA fikk oppdraget. I disse utvalgte 13 elvene fant NINA da en gjennomsnittlig innblanding på 17,3 prosent, men i notatet NINA sendte til Fiskeridirektoratet 22. juni 2009 holder man seg for god til å konkludere med at dette er representativt for hele landet. Villaksforvaltningen selv synes dessverre ikke å ha samme behovet for en kritisk tilnærming til tallmaterialet.

Til sammenligning viser ICES til en innblanding av rømt oppdrettslaks i norske elvefangster til 9 prosent (ICES WGNAS Report 2009, side 57), altså halvparten av DN sine tall. ICES slår videre fast at innblandingen av oppdrettslaks i fangstene har vært lavere de senere år, i motsetning til direktør Janne Sollies påstand om økende rømmingstall.

Direktoratets kommunikasjon angående villaksens situasjon framstår i økende grad som politisert og retorisk framfor objektiv og fagbasert. Direktør Sollie uttaler at hun ”ikke stoler på oppdrettsnæringen” at ”Chile-tilstandene vil komme, sannsynligvis allerede til våren” og at ”situasjonen er helt klart ute av kontroll” (pressemelding 26.11.09).

Sollies allerede nevnte foredrag er minst like tendensiøst. Hun konkluderer med oppdrettsnæringen er villaksens største problem samtidig som hun overhodet ikke problematiserer elvefisket på gytende laks og sjøørret. Dette presenteres i stedet som en ubetinget suksesshistorie som bidrar til lokal verdiskaping på 1,4 milliarder kroner og skaper arbeidsplasser i distriktene (Villaksen – Norges naturlige arvesølv, slide 5).

”Flertallet av alle laksebestander i Norge er enten utryddet, truede, sårbare eller svake”, heter det videre i foredraget. Hva er meningen med dette utsagnet, bortsett fra å bygge opp under en generell krisebeskrivelse? Utsagnet er ikke i tråd med ICES sine beskrivelser, og det er i tillegg så upresist at det strengt tatt ikke sier noe som helst.

Janne Sollie viser stor iver og få hemninger når hun går til verks mot oppdrettsnæringen. Den kanskje mest graverende påstanden la Sollie fram i en kronikk i Adresseavisen 6. august 2008. Her gir hun oppsiktsvekkende nok oppdrettsnæringen skylden for gyrodactylus salaris. I ingressen slår hun fast: ”Rømt oppdrettslaks og innførsel og spredning av gyrodactylus salaris er to faktorer som hver for seg har potensial til å utrydde villaksen. Begge er bieffekter fra Norges nest største eksportnæring – fiskeoppdrett.”

Når hun beskylder oppdrettsnæringen for innførsel av denne parasitten til landet, er dette en høyst diskutabel påstand. Det anses som langt på vei bevist at det var statlige forskningsmiljøer som gjennom import av yngel fra Sverige introduserte gyrodactylus salaris i Norge. Akvaforsk (Statens landbrukshøgskole) sitt forskningsanlegg på Sunndalsøra kjøpte i samarbeid med Norsk Kjøtt og Flesksentral inn gyrodactylus-smittet yngel fra Sverige tidlig på 70-tallet. Fisk fra dette anlegget ble så satt ut i kultiveringsprosjekter i flere viktige laksevassdrag langs kysten hvorfra smitten spredte seg til nærliggende elver. Akvaforsk solgte også fisk til enkelte kommersielle settefiskanlegg som på den måten fikk smitten inn. I anlegget på Sunndalsøra ble det faktisk påvist gyrodactylus salaris så sent som i 1990 (Evaluering av bekjempelsesmetoder for Gyrodactylus salaris, DN-utredning 2008). Det var altså kultiveringsvirksomhet i elver, snarere enn tradisjonell oppdrettsvirksomhet som vi kjenner den i dag, som i hovedsak spredte parasitten i norske vassdrag. I de aller fleste regionene med gyrodactylus salaris har man genetisk sporet smitten tilbake til forskningsanlegget på Sunndalsøra. På Østlandet har man i 26 ulike tilfeller funnet parasitten i såkalte ”gårdsdammer” og lokale initiativer for ferskvannsoppdrett av regnbueørret. Dette er virksomheter som knapt kan assosieres med norsk oppdrettsnæring og hvor man har drevet med import av fisk fra utlandet.

At sjøbasert oppdrett sprer gyrodactylus salaris er en umulighet, rett og slett fordi parasitten ikke overlever i saltvann. Derfor ser man ikke gyrodactylus på fisk i norske oppdrettsmerder, hvor oppdrettsfiskens helse også følges tett av veterinærer og fiskehelsebiologer. Av samme grunn kan ikke rømt oppdrettsfisk spre denne parasitten før den eventuelt først har svømt opp i et infisert vassdrag og selv blitt smittet av villfisk. Da kan man teoretisk sett se for seg at fisken kan svømme via et brakkvannsområde inn i et nærliggende vassdrag uten at parasitten stryker med av saliniteten i vannet, men denne smittemåten vil være den samme uansett om laksen er vill eller rømt oppdrettet.

En har tidligere sett noen få tilfeller der settefiskanlegg har fått gyrodactilus salaris inn i anleggene via inntaksvann fra infiserte vassdrag (det er ikke lenger tillatt å bruke vann fra strekninger med anadrom fisk i settefiskanlegg), men at settefiskanleggene skal ha spredt dette videre er i de fleste tilfellene lite sannsynlig og på ingen måte dokumentert.

En sentral hypotese i senere år har vært at parasitten i enkelte tilfeller har blitt spredd fra elv til elv via båter og annet utstyr knyttet til fiske. Det gjelder blant annet i tilfellet Halsanfjorden sør for Vefsnfjorden (der det i sin tid ble satt ut fisk fra anlegget på Sunndalsøra). Utstrakt tyvfiske med garn i munningsområdene til Halsanelva/Hestdalselva anses som en mulig smittevei (Evaluering av bekjempelsesmetoder for Gyrodactylus salaris, DN-utredning 2008). Derfor har desinfeksjonsstasjoner langs norske lakselever blitt mer vanlig de siste årene. Spørsmålet er om man har gjort nok på dette området.
Å ensidig anklage oppdrettsnæringen som sådan for innførsel og spredning av gyrodactylus salaris er mildt sagt spesielt, og helt klart på kant med oppfatningen man har ved norske vitenskapelige institusjoner som Veterinærinstituttet. Likevel tillater direktør Janne Sollie seg dette. Man må anta at Sollie har faktisk kjennskap til gyrodactylus salaris, parasittens smitteveier og historikken rundt introduksjonen av parasitten i Norge, og at hun slik sett bevisst velger å uttale seg på en uriktig og tendensiøs måte, uten annet synlig motiv enn et ønske om å mistenkeliggjøre norsk fiskeoppdrettsnæring.

Det synes som man over tid har vannet ut kravene til faglig relevans og vitenskapelighet i villaksforvaltningen. Professor Yngvar Olsen ved NTNU påtalte store mangler ved metodikk og relevans i sin rapport ”Faglig vurdering av publikasjoner om lakseoppdrett, lakselus – Relevans og vitenskapelig kvalitet” fra 2001. Her anser han at ”den seneste forskning og utredningsaktiviten omkring lakselus har vært en ”markedsstyrt” hastesak. Det har som så ofte før vært viktigere å finne et raskt svar enn å finne et riktig svar litt senere. Som før har man i mange tilfeller endt opp med nesten ingen relevant kunnskap.”
Vårt inntrykk er at dette langt på vei fremdeles er tilfelle. Både i ordvalg og kreativ bruk av forskningsmateriale synes DN å være ute etter å ”selge” en allerede bestemt virkelighetsforståelse.  Dette er en virkelighetsforståelse som bevisst eller ubevisst er egnet til å lede oppmerksomheten bort fra en betimelig selvransakelse fra villaksforvaltningens egen side.

Vi mener det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om kompetansen på fiskeriforvaltning er god nok i dagens system. Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet har bevist at de kan fiskeriforvaltning gjennom suksessfull oppbygging av tidvis pressede bestander av både torsk og sild. Det samme kan ikke sies om Landbruksdepartementet og DN sin forvaltning av villaks. Forvaltningen framstår som fragmentert – med ansvaret smuldret opp i en rekke departementer, direktorater og halvstatlige organer. Behovet synes å være til stede for å nå forankre villaksen i et sterkt og samlet fagmiljø med kompetanse på fiskeriforvaltning.

Sett utenfra kan det virke som om villaksbyråkratiet har en slagside inn mot norske elvebredder og sportsfiskenæringen. Man innrømmer å vite svært lite om laksens levevilkår til havs, men fokuset er fremdeles sentrert rundt elvebreddene. Man legger store begrensninger på tradisjonelt norsk sjølaksefiske, samtidig som man tillater et høyt beskatningsnivå i elvene. Ifølge tall fra SSB har den samlede fangsten av laks og sjøørret i norske elver steget jevnt og trutt siden 40-tallet og ligger nå på et betraktelig høyere nivå enn første halvdel av 1900-tallet. Det er også tydelig at fangstene varierer ganske mye fra år til år, med oppgang i 2008 og nedgang i 2009. I enkelte vassdrag ser man at det fiskes over 70 prosent av gytefisken. Hvordan kan det forsvares at man fisker ut 70 prosent av gytefisken i en elv, når man i alle andre sammenhenger omtaler arten som utryddet, truet, sårbar og svak? Det er grunn til å tvile på at dette anses som god bestandsforvaltning i andre tilfeller enn villaksens.

Er dette bærekraftig sett ut fra dagens bestandssituasjon? Er fastsetting av fisketid et godt nok reguleringsverktøy for elvefiske, når man vet at høyst varierende forhold som vannstand kan har svært stor betydning for hvor mye fisk som blir tatt opp i løpet av en uke?

Vi mener videre det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved forvaltningens egen innsats opp mot spredningen av lakseparasitten Gyrodactilus salaris. I årevis har myndighetenes strategi vært å pøse rotenon i infiserte vassdrag. Dette er altså en strategi som dreper alt liv i elva. Gyrodactilus salaris og påfølgende rotenonbehandlinger er sammen med vassdragsutbygginger det eneste man vet med sikkerhet har ødelagt lokale laksestammer. 35 vassdrag er behandlet, noen av dem flere ganger. Under halvparten av dem er per i dag friskmeldt (www.miljostatus.no). Har man virkelig gjort seriøse forsøk på å finne et alternativ til rotenon, et alternativ som dreper parasitten og ikke fisken? Har man gjort nok for å hindre at fritidsfiskere sprer parasitten fra elv til elv?

At Miljøvernminister Erik Solheim har stor tillit til Direktoratet for Naturforvaltning går tydelig fram av brevet til Kontroll og konstitusjonskomiteen. Her konkluderer Solheim: ”Dagens situasjon for villaksen er langt fra tilfredsstillende, og utviklingen er klart i strid med målsettingene i villaksproposisjonen. Hovedårsaken er at vi ikke har kontroll med miljøutfordringer fra oppdrettsnæringen”.

Vår påstand er at dette per i dag ikke kan ses på som annet enn videreformidling av desinformasjon. Det politiske miljø bør kreve et langt større nivå av saklighet og vitenskapelighet fra villaksbyråkratiet, og vårt råd er å vise årvåkenhet for en form for strategisk justering av virkeligheten som synes å være utbredt i deler av dette. Det er et betydelig demokratisk problem når folkevalgte politikere og offentligheten for øvrig ikke kan stole på at fagdirektoratene leverer objektiv og vitenskapelig fundert informasjon.

På tross av store summer brukt til ulike typer forsking og overvåking, at det fortsatt finnes store kunnskapshull angående villaksen, ikke minst hva gjelder påvirkninger i sjøfasen. Anslagene på bestand er i seg selv svært usikre og baserer seg i stor grad på ordinære fangsttall. Metodikken er mangelfull. Skulle DN-direktør Janne Sollie nå få gjennomslag for sin nye linje der fiskeoppdrett defineres som hovedproblemet for villaksen, da vil hun samtidig lykkes med å flytte fokus bort fra andre og antakelig langt viktigere påvirkningsfaktorer. Det hele framstår i økende grad som en form for ansvarsfraskrivelse fra forvaltningens side, og det er definitivt ikke til villaksens beste.

Etter vår mening bør Direktoratet for Naturforvaltning sin framtidige rolle i norsk villaksforvaltning opp til vurdering.

Oppdrettsnæringen er vant til å få kritikk, og noe kritikk har også vært berettiget og nødvendig, men mye er det ikke, og næringen befinner seg i noe av et omdømmemessig paradoks. Fiskeoppdrett har de siste 30 årene utviklet seg enormt, og utgjør nå den desidert mest effektive formen for husdyrproduksjon. Man bruker langt mindre fôr per produsert kilo kjøtt enn alle former for kjøttproduksjon i landbruket, inngrepene i naturen er langt mindre, utslippene langt mindre og antibiotikabruken er praktisk talt borte. Forskjellen er grovt sett at fiskeoppdrett er en ny og slik sett mer ”mistenkelig” næring, mens folk har helt andre og romantisk fargede forestillinger om rødmalte fjøser og åkere. Norsk laksenæring er ikke kun en økonomisk suksesshistorie, men minst like viktig er det en suksess hva gjelder bærekraftig og ressurseffektiv produksjon av sunn mat. Den globale knapphetsvaren fiskemel utnyttes definitivt best i fiskeoppdrett, men det meste går likevel til ueffektiv griseproduksjon. Likevel er det oppdrettsnæringen som kritiseres.

Det at fiskeoppdrett er en ny næring gir bransjen et spesielt ansvar for å vise årvåkenhet og påpasselighet i forhold til uforutsette miljøpåvirkninger av virksomheten. Men i likhet med hos norske bønder er dette noe som sitter i ryggmargen hos de fleste oppdrettere.

Frambringing av fakta og forskning har vært essensielle bidrag i utviklingen av næringen, og det har norske myndigheter en stor del av æren for. At representanter for de samme myndighetene nå ser ut til å være mest opptatt av å skjule eller fordreie fakta er en uholdbar situasjon.
Det er gjort en god del forskning og informasjonsinnsamling som kan bidra til en nærmere forståelse av effekten av både rømming og lakselus på villaks, men så langt vi kan se er dette materialet ikke i nærheten av så entydig og vitenskapelig holdbart som det blir kommunisert utad.

Med vennlig hilsen 

Europharma AS 

Jim Roger Nordly