Lakselusesaken er omfattende, komplisert og spekket med faguttrykk. Her er guiden for den som har gått seg vill i problemstillingene rundt lakselus.
Mattilsynet har utarbeidet en fyldig og lettfattelig «guide» for Ola og Kari Nordmann, om lakselus og tiltak. Les guiden nedenfor.
Lakselus for dummies
Bakgrunn
Lakselussituasjonen forverret seg kraftig høsten 2009. Antall lus i oppdrettsmerdene økte faretruende og forekomsten av resistens for de mest vanlige lusemidlene økte. Lusebestanden var blitt så stor at den utgjorde en fare for den ville laksen og sjøørretten.
Lus kan også lage sår på oppdrettsfisken og på den måten bli et dyrevernmessig problem også i oppdrettsanleggene.
Hva er lakselus?
Lakselus er en naturlig parasitt på laksefisk i saltvann, og finnes i alle havområder på den nordlige halvkule. Lakselus er den vanligste parasitten på oppdrettslaks, og næringens største sykdomsproblem. Omfanget har økt betraktelig i takt med veksten i oppdrettsnæringen. Dess mer oppdrettsfisk i sjøen, dess flere ”verter” som lusa kan feste seg på. Og dermed blir det flere egg, som sper seg videre.
Lusa spiser av fiskens hud, slim og blod, og kan lage store, åpne sår i skinnet. Dette gjør fisken mer utsatt for infeksjoner.
Lakselusa er avhengig av laksefisk for å fullføre sin livssyklus. Egg og tidlige stadier av lakselus spres med vannstrømmene før de fester seg på vertsfisken. Under optimale forhold kan ei lus legge flere tusen egg mens den sitter på laksen. Lusa formerer seg hele året, men formeringen skjer hurtigst om sommeren. Lusa trives dårligere dess mindre salt det er i vannet, og faller av laksen når den går opp i ferskvannet i elvene.
Hvorfor er det så mye oppmerksomhet rundt lakselus nå?
Fordi Mattilsynet på sensommeren 2009 slo alarm om at det var for mye lus i oppdrettsmerden og fordi lusa hadde utviklet resistens (se eget avsnitt) mot flere av behandlingsmidlene. I september 2009 var lusenivået tre ganger høyere enn på samme tid året før.
For å håndtere problemet ble det blant annet innført krav om evaluering av behandling. Anleggene skal telle lus både før og etter behandling for å kontrollere om de har klart å bli kvitt lusa.
Mattilsynet fikk også mulighet til å opprette såkalte soner (se eget avsnitt), dette er hjemlet i den nye luseforskriften som Fiskeri- og kystdepartementet fastsatte i 2009.
Hvem har ansvaret for å bli kvitt lusa?
Det er næringens eget ansvar å holde lusemengden i sjakk, men Mattilsynet skal se til at de gjør jobben sin: Oppdretterne er pålagt å telle og rapportere mengde lus, å behandle og å ha en samordnet plan (med andre oppdrettere i området) for å forebygge og bekjempe lus. (Se eget avsnitt). Oppdretter skal bl.a. evaluere behandlingene, varsle om resistens, hindre spredning av resistent lus og brakklegge anleggene ved resistens utover normalen, altså gjøre det som er nødvendig for å holde lusa i sjakk.
Oppdretter skal jevnlig telle hvor mye lakselus de har i anlegget. Tallene rapporteres til Mattilsynet (via Havbruksdata) hver måned. Mattilsynet gjennomfører tilsynsbesøk med telling av lakselus for å kontrollere at oppdretterne rapporterer hvor mye lus de faktisk har i anlegget. Disse tilsynsbesøkene gjøres både ved mistanke om feilrapportering, men også på stikkprøvebasis.
Hvorfor teller oppdretterne lusa selv?
Det er oppdretterne som har ansvaret for å holde seg under lusegrensene, og derfor er det deres ansvar å følge med på hvordan lusenivået er i merdene. Dette er vanlig prosedyre i Mattilsynets forvaltning og ikke spesielt for denne saken, vi driver risikobasert tilsyn (se eget avsnitt).
Innrapporterte lusetall som er uventet lave, eller som avviker fra andre tellinger i samme område, kan gi grunnlag for et slikt tilsyn. Hvis det er konkret mistanke om underrapportering ved bestemte anlegg, vil det også gi grunnlag for risikobasert tilsyn.
I perioden 1.1 2010 til 31. 5 2010 har det vært utført 400 tilsyn på oppdrettsanlegg i regionene.
Bare i perioden 1. – 30. april (under våravlusingen) ble det utført 126 tilsyn. Både anlegg og rapportering er fulgt opp under disse inspeksjonene. Det er ikke rapportert om feil utførte lusetellinger og for lave innrapporterte tall i noen vesentlig grad.
I regionen Hordaland og Sogn og Fjordane er det for eksempel utført 72 inspeksjoner under den såkalte våravlusingen (april måned). Det betyr at rundt 50 prosent av de lokalitetene som hadde fisk ble besøkt. De fleste av disse inspeksjonene innbefatter kontrolltelling av lus. Heller ikke fra disse inspeksjonene er det rapportert om feil utførte lusetellinger eller for lave innrapporterte tall i særlig grad. Mattilsynets ansatte i regionen rapporterer at det de ser på tilsyn i stor grad stemmer med det som innrapporteres.
Hva er risikobasert tilsyn?
Mattilsynets tilsyn med virksomheter er risikobasert for å utnytte ressursene best mulig. I praksis betyr dette at omfanget av tilsyn med næringer tilpasses sannsynligheten for og konsekvensen av regelbrudd. Resultater fra områdeovervåking og tilsyn ligger til grunn for hvordan ressursinnsatsen prioriteres.
Hva skjer hvis de er for mye lus i et anlegg?
Da må anlegget behandle (avluse) i løpet av 14 dager. Dersom behandlingen ikke lykkes, skal anlegget behandle på nytt med alternativt middel umiddelbart. Andre egnede tiltak, som for eksempel utslakting, må vurderes dersom det ikke lykkes å få antall lus under tiltaksgrensen. Mattilsynet kan om nødvendig pålegge utslakting/destruksjon/reduksjon av biomasse. Dette er svært inngripende tiltak og benyttes kun når andre muligheter og virkemidler er forsøkt uten effekt.
Avlusing utføres f. eks ved at et legemiddel tilsettes i vannet i oppdrettsmerden, som er skjermet av en presenning. Krav om å bruke lukket presenning (der også bunnen er dekket av presenning) trer i kraft 1.1 2011. Avlusing kan også utføres ved at man gir fôr som er tilsatt legemiddel.
Mattilsynet har siden i fjor høst pålagt næringen å gjennomføre to felles avlusinger. (Slike fellesavlusinger har også vært tidligere år). Det betyr at alle anlegg som i vinterperioden hadde mer enn 1 voksen hunnlus per fisk, eller mer enn 0,1 voksen hunnlus per fisk i våravlusingsperioden, måtte gjennomføre en behandling innenfor et gitt tidsrom. (Lusegrensen for sommerperioden er 0,5 lus per fisk.)
Intensjonen har vært å få lusenivået så lavt som mulig før lakseyngelen/smolten skulle vandre ut fra elvene til havet om våren (se eget avsnitt).
Hva er en soneforskrift?
Mattilsynet skal utarbeide soneforskrifter for de områdene som har størst resistensproblemer. En soneforskrift er et regelverk som gjelder for et gitt område, og forskriften kan bl.a. inneholde:
- Fastsetting av områder med fellesavlusing, disse områdene vil blant annet ha felles tiltaksgrenser (hvor mye lus som er tillatt fø r det må avluses).
- Filtrering av avløpsvann fra brønnbåter og slakterier (for å samle opp lus som har løsnet fra fisken, slik at de ikke sprer seg til annen fisk).
- Områder for koordinert brakklegging (la gitt områder i sjø en stå tomme for fisk i perioder, for å fjerne lusas ” verter”).
- Elektronisk registrering av data.
En soneforskrift er del av regelverket, og vanlige prosedyrene følges:
Mattilsynets regionkontor utarbeider et forslag til forskrift. Denne sendes så på høring slik at alle berørte parter får komme til orde. Dette skal sikre at alle konsekvenser er vurdert i forhold til hverandre før man bestemmer seg. Innspillene sammenfattes og vurderes, før forskriften vedtas av Mattilsynets hovedkontor og gjøres gjeldende.
Hvilke områder kan få soneforskrift?
Sunnhordland, Hardangerfjorden og Bjørnefjorden: Rundt 200 av landets oppdrettsanlegg ligger i Mattilsynets region for Hordaland og Sogn og Fjordane. I deler av regionen er det økende forekomst av nedsatt følsomhet og resistens, og mange oppdrettsanlegg har hatt store problemer med å holde lusetallet lavt nok. Dette gjelder særlig områdene Sunnhordland, Bjørnefjorden og Hardangerfjorden. Derfor vil det bli vedtatt særskilte tiltak i området for å få bukt med lakseluseproblemet i kommunene: Os, Samnanger, Fusa, Tysnes, Austevoll, Kvinnherad, Jondal, Kvam, Fitjar, Stord, Bømlo, Sveio, Vindafjord og Etne.
Forslag til forskrift for dette området hadde høringsfrist i mai 2010, og er per 11. juni 2010 ennå ikke fastsatt.
I tillegg jobbes det med utkast til soneforskrifter for Nord-Trøndelag og Ryfylke-området, disse er (per juni 2010) fortsatt under utarbeidelse.
Hvordan behandler man mot lakselus?
Lusa kan bekjempes på tre måter:
- Leppefisk: En rensefisk som lever i merdene og spiser lus som sitter på oppdrettsfisken. Den er imidlertid mest effektivt på mindre laks og forutsetter at merdene er rengjorte (ellers spiser leppefisken av merdene i stedet). Leppefisk er lite effektive om vinteren når det er lav sjøtemperatur. Det er også begrenset tilgang på leppefisk.
- Badebehandling: Legemiddel tilsettes i vannet i oppdrettsmerden, som er skjermet av en presenning. I 2011 blir det krav om at behandlingen må utføres i lukket presenning, slik at man bedre kan kontrollere mengden legemiddel ifht vannmengde. Legemidlet fortynnes raskt i ”åpen” presenning, og fisken vil også forsøke å unnvike legemiddelet og oppholde seg i de deler av merden med lavest konsentrasjon av legemiddelet. Begge deler kan gi økt resistens.
- Spesialfôr som er tilsatt lusemiddel: Middelet stopper lusas utviklingssyklus og tar livet av den. Dersom hele eller deler av laksepopulasjonen har sviktende appetitt, vil doseringen imidlertid bli for lav, og raskere utvikling av lus med nedsatt følsomhet kan bli konsekvensen, altså mer resistens.
Alle metodene har fordeler og ulemper. Det avhenger av årstid, om fisken er frisk nok til å ta til seg fôr og størrelsen på merdene. Det er også viktig å variere bruken av ulike midler for å hindre resistensdannelse.
Det finnes per i dag ingen vaksine mot lakselus. Det forskes på nye midler og på mekaniske løsninger, som f. eks å spyle lusa av laksen.
På grunn av resistensproblemene (se eget avsnitt) er ”eldre” midler mot lakselus tatt i bruk flere steder. Det gjelder midler som azametifos, diflubenzuron, teflubenzuron og hydrogenperoksid.
Hva er resistens eller nedsatt følsomhet?
Ved stadige avlusinger kan lakseluspopulasjonen utvikle motstand mot enkelte avlusingsmidler. Dette er en naturlig utvikling da det er de individene som best tåler avlusingsmiddelet som overlever hver gang. Disse individene selekteres fram gjennom behandling. Det er ikke slik at disse lusene er farligere på noen måte, men de er heldige bærere av en egenskap som gjør at de overlever og kan formere seg videre. Dette skjer raskere dersom man feilbehandler, ved for eksempel å bruke samme type lusemiddel gang på gang, eller ved å bruke for lave doser, slik at lus overlever behandlingen.
Hva er multiresistens?
Når lusa er motstandsdyktig mot flere av behandlingsmidlene.
Hva er en samordnet plan?
Oppdrettere i et område er pålagt å ha en samordnet plan for forebygging og bekjemping av lus (samordning etter luseforskriftens § 6). Slike planer skal bl.a. inneholde:
- Rutiner for telling av lakselus.
- Rutiner og metodikk for behandling (inkludert koordinering av behandlinger og dokumentasjon på at behandling kan gjennomfø res innen fastsatt frist).
- Rutiner og metodikk for evaluering av behandlingseffekt.
- Rutiner for bruk av leppefisk.
- Rutiner for brakklegging av akvakulturanlegg.
- Opplysninger om hvilke andre akvakulturanlegg planen er samordnet med.
- Informasjon om hvordan hensyn til ville bestander av laks og sjøørret er ivaretatt.
Fiskehelsetjenesten bistår ved utarbeidelse av slike planer.
Hvem er fiskehelsetjenesten?
Det er de som foreskriver medisiner og avlusingsmidler til anleggene.
Akvakulturdriftsforskriften pålegger alle oppdrettsanlegg å knytte til seg fagfolk innenfor fiskehelse. Fiskehelsetjenesten utføres av veterinærer og fiskehelsebiologer som er ansatt i private fiskehelsefirmaer eller direkte hos oppdretter. De er imidlertid underlagt statlig lovverk, noe som blant annet betyr at de skal rapportere resistens og sykdom til Mattilsynet.
Fiskehelsetjenesten jobber blant annet med å sikre god fiskehelse og de utfører helsetilsyn i oppdrettsanleggene. Fiskehelsetjenesten jobber også for å forhindre sykdomsutbrudd og resistens, og de skriver ut medisiner og avlusingsmidler til anleggene. De gir også råd og veiledning rundt avlusing, og mange steder utfører de også lusetellingen for oppdretterne.
Er det trygt å spise oppdrettslaks?
Ja.
Mattilsynets rolle er å ivareta mattryggheten, og derfor vurderer Mattilsynet bruken av lusemidler opp mot den betydning de har for mattryggheten. For å dokumentere mattryggheten kartlegger Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) på vegne av Mattilsynet innholdet av ulovlige legemidler og lovlig brukte veterinære legemidler i norsk oppdrettsfisk. Resultatet fra overvåkingsprogrammet viser at det aldri har vært påvist rester av godkjente lusemidler som overskrider internasjonalt fastsatte grenseverdier i oppdrettsfisk til konsum.
Rester av diflubenzuron og teflubenzuron har aldri vært påvist i fiskefilet. Metodene for å analysere disse stoffene er i stand til å påvise konsentrasjoner som er en hundrededel av internasjonalt fastsatte grenseverdier.
Bruk av legemidler i oppdrettsnæringen er regulert av et omfattende regelverk. Midler som brukes må være godkjent før bruk. Alle midlene som igjen har blitt tatt i bruk er godkjente midler, selv om det er mange år siden de ble brukt sist.
Fisk og flubenzuroner
Det har vært reist spørsmål ved om det er trygt å spise villfisk som har beitet ved oppdrettsanlegg som har brukt flubenzuroner i behandlingen mot lakselus. Svaret er ja. Midlene har liten betydning for mattryggheten. Beregninger viser at man trygt kan spise sei som har beitet ved oppdrettsanlegg. Grunnen er at fisk tar veldig lite av disse stoffene opp i kroppen. Derfor anses det som trygt å spise villfisk som har beitet ved oppdrettsanlegg,
Alle midler som brukes mot lakselus i oppdrettsanlegg er godkjent av Statens legemiddelverk, inkludert disse. Flubenzuroner brukes også kun i en begrenset periode, maks 14 dager på hvert anlegg.
Eldre midler mot lakselus er tatt i bruk på grunn av resistensproblemene, midlene inneholder henholdsvis diflubenzuron og teflubenzuron. Disse midlene tilhører gruppen kitinsyntesehemmere. Skallet til insekter og krepsdyr (lakselus er) består av blant annet store mengder kitin. Substansene i midlene blokkerer produksjonen av kitin, og dermed skalldannelsen. Lakselus skifter skall mellom de ulike utviklingstrinn og blir derfor påvirket av disse medikamentene.
Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) ønsker å oppdatere hvilke virkninger midlene utgjør for miljøet, og har derfor bestemt at det skal tas ut prøver i nærheten av anlegg som behandler med flubenzuroner.
Hvilke sanksjoner har Mattilsynet?
Dersom oppdretterne ikke følger regelverket, skal Mattilsynet følge opp med opptrappende virkemiddelbruk. Det betyr tvangsmulkt, utslaktings-/destrueringsvedtak og/eller politianmeldelse. Hvis virksomheten ikke gjør de tiltak de er forpliktet til (f.eks avlusing), kan det fattes enkeltvedtak om at pliktene skal utføres innen en gitt frist. Tilbaketrekking av godkjenning etter etableringsforskriften (jf. §§ 7 og 8) kan også være et aktuelt virkemiddel.
Hvor mange oppdrettsanlegg er det i Norge?
Fiskeridirektoratets statistikk viser at det var 996 lokaliteter som hadde tillatelse til å oppdrette laks og ørret i 2009.
Hvor mye oppdrettsfisk står i sjøen?
Det stod i snitt 290 millioner laksefisk i merdene de fire første månedene i 2010. Dette er antakelig 100 ganger flere enn den samlede ville bestanden av laksefisk i norske kystfarvann.
Hva er laksesmolt?
Laksen fødes i ferskvann i elvene, hvor den blir i 1-5 år. Så smoltifiserer den (utvikler evnen til å skille ut salter, slik at den kan leve i saltvann) og vandrer ut i havet. Smolten vandrer ut i fjordene om våren og i denne perioden er det særlig viktig at den får sømme fritt ut, uten at lakselus fester seg. Fisken blir i havet i mellom 1-4 år, før den returnerer til fødeelva for å gyte.
Hvordan overvåkes lakselusa på villfisken?
Det drives overvåking av lakselus på villfisk i regi av programmet for Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har til nå hatt koordineringsansvaret og levert en årlig rapport. (Koordineringen er nå flyttet til Havforskningsinstituttet – se eget avsnitt). I overvåkningen benyttes garn-, trål- og burundersøkelser.
Rapporten kommer normalt om høsten, men Mattilsynet har i år bedt om å få en foreløpig rapport levert fra Havforskningsinstituttet til midten av juni. Dette fordi vi ønsker en indikasjon på om våravlusingen har vært vellykket ifht utvandringen av laksesmolten.
Hvorfor flyttet Mattilsynet overvåkningen av lakselus fra NINA til HI?
For å samle alle våre programmer som angår lus og villfisk under én paraply, dette for å utnytte ressursene bedre.
Havforskningsinstituttet (HI) er vår forvaltningsstøtteinstitusjon. Mattilsynet er pålagt å ha slike forvaltningsstøtteavtaler med faginstitusjoner. (En forvaltningsstøtteavtale betyr at institusjonen bl.a. skal gi oss faglige råd og drive overvåkning innefor sitt område.)
Det betyr at HI skal samle, analysere og presentere data for oss. Dette betyr også at de sitter med en god totaloversikt, og det er fornuftig ressursbruk at også koordinering av lusetelling ligger her.
Mattilsynets andre overvåkningsprogrammer er også lagt til forvaltningsstøtten (innefor landdyr, planter og kosthold). Vi har slike avtaler med Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet, Bioforsk og en rekke andre. Dette er en vanlig måte å organisere overvåkningsprogrammer på.
Havforskningsinstituttet er landets største marine forskningsmiljø, og en av deres hovedprioritering er å undersøke effekt av lakselus på villfisk. Ved å gi dem koordineringsansvaret for overvåkning av lus på villaks, utnytter vi våre ressurser på en best mulig måte.
NINA (Norsk institutt for naturforskning) er fremdeles med i overvåkingsprogrammet.
Alle resultater av undersøkelsene som gjøres er offentlig tilgjengelig. Mattilsynet ønsker en åpen diskusjon om både disse og andre resultater, og regner med at NINA fortsatt vil være en aktiv deltaker i denne diskusjonen.
