MarineBreed tapte i lagmannsretten

MarineBreed AS nådde ikke frem med anken til Frostating Lagmannsrett angående krav om erstatning for restriksjoner pålagt etter påvisning av Francisella på fisk.

Selskapet som drev salg av torskerogn til oppdrettere, krevde erstatning av staten for tap som følge av Mattilsynets pålegg om restriksjoner.

Både tingretten og lagmannsretten fant at de vedtak som var truffet hadde nødvendig hjemmel i Matloven, og at lovens virkeområde ikke var begrenset til sykdommer inntatt i listeforskrift.

Det var heller ikke annet grunnlag for erstatningskravet fastslo retten. Staten ble fullstendig frifunnet og dommen er nå rettskraftig, melder Mattilsynet.

Krevde 11,7 millioner i erstatning

Høsten 2008 konstaterte Mattilsynets ditriktriktskontor (DK) klinisk utbrudd av sykdommen Francisellose i et oppdrettsanlegg i merder med torsk som skulle benyttes til stamfiskproduksjon. DK fattet vedtak med restriksjoner overfor lokaliteten og overfor en annen lokalitet som fisk var flyttet til.

Ved sistnevnte lokalitet foregikk det stryking av rogn for omsetning og også her ble det stilt diagnose Francisellose. Francisellose var en sykdom som på det tidspunktet ikke var listeført i forskriften som regulerte listeførte sykdommer. Den har senere blitt tatt inn i listene.

Det fremsto som uklart om Mattilsynet hadde hjemmel for å pålegge restriksjoner ved påvisning av sykdom som ikke var listeført og av den grunn fikk virksomheten medhold i sin klage i klageinstansen.

De gikk deretter til erstatningssøksmål mot staten v/Fiskeridepartementet for tap de påsto å ha lidt som følge av de restriksjonene som DK hadde pålagt dem. Kravet var på 11,7 millioner kroner. Ansvarsgrunnlaget var at vedtakene ble påstått å være ugyldige, fordi de manglet hjemmel og subsidiært at vedtakene var uforholdsmessige.

Staten ble frifunnet for kravet i tingretten, men virksomheten anket til lagmannsretten over feil i bevisbedømmelsen og feil rettsanvendelse.

Behandling i Borgarting lagmannsrett

Lagmannsretten tok stilling til Matlovens anvendelsesområde, hvor loven § 19 og § 23 ble behandlet spesielt.

Retten kom til følgende konklusjoner:

Dersom vilkårene i matloven om at det er påvist smittsom sykdom med «vesentlige samfunnsmessige konsekvenser» er tilstede, vil lovens aktsomhetsplikt og bla forbud mot omsetning og flytting av levende dyr inntre; §§ 19 første og annet ledd.

Videre kom retten til at når denne situasjonen var konstatert, hadde DK hjemmel i § 23 til å gjøre det de mente var nødvendig for å hindre smittespredning.

Retten uttaler blant annet følgende:

  • Matloven § 23 må forstås utfra Mattilsynets klare samfunnsansvar.
  • Dagjeldende fortegnelsesforskrift kan ikke tolkes som en innskrenkning av lovens virkeområde – lex superior (lov foran forskrift).
  • Listeføringssystemet er etablert for å skape forutsigbarhet om hva som skjer ved kjente sykdommer, der det er faste tiltak og ofte beredskapsplaner - § 19 tredje ledd.
  • Utelukker ikke at Mattilsynet kan gjennomføre tiltak for ikke listeførte sykdommer, så lenge de er smittsomme og kan gi vesentlige samfunnsmessig konsekvenser.
  • Departementet hadde «ikke kompetanse til å beslutte noe om lovens virkeområde i en forskrift uten av denne hjemmel var å finne i matloven selv».
  • «... de faktiske omstendigheter som forelå var slik at Mattilsynet hadde adgang, og antagelig også plikt, til å treffe tiltak mot spredning av Francisella».
  • «Lagmannsretten finner etter dette, uten å pretendere og ville prøve Mattilsynets veterinærfaglige skjønnsutøvelse, at vedtaket synes tilstrekkelig begrunnet og i overensstemmelse med det ”førevâr” prinsipp som Mattilsynet skal arbeide etter&».

Frifunnet

Staten ble deretter fullstendig frifunnet for erstatningskravet og virksomheten ble idømt saksomkostninger. Dommen er nå rettskraftig.