Ny rapport: Lakselustelling og -resistens

Del saken

Veterinærinstituttet leverte nylig til Fiskeri- og Kystdepartementet en rapport om telling og beregning av lakselus i fiskeoppdrett og måling av resistens hos lakselus.

Veterinærinstituttet fikk den 30. mars 2010 en bestilling fra Fiskeri- og kystdepartementet der det ble bedt om «forslag til standardiserte og validerte metoder for telling og beregning av lakselus i oppdrett som tar hensyn til biomassen på lokaliteten, og andre forhold på lokaliteten som har betydning for spredning av lakselus til villfisk». I tillegg skulle Veterinærinstituttet «videreutvikle standardiserte og validerte metoder for påvisning av resistens hos lakselus».

Jakter på optimal lusetelling

Tell lus på færre fisk i den enkelte merd, men tell i så mange merder som mulig. Dette er råd Veterinærinstituttet gir oppdrettsnæringen for å finne et mer nøyaktig gjennomsnitt på anlegg med stormerder.

Telling av lus på oppdrettsfisk er den eneste måten å dokumentere hvor mange lus per fisk som finnes i et anlegg, og derved kunne beregne den totale lusemengden i anlegget.

Dette er et tidkrevende og møysommelig arbeid som gjøres manuelt. Finner man at antallet lus i bestemte stadier (for eksempel voksne hunner) i gjennomsnitt overstiger det som er tillatt per laks, sier luseforskriften at tiltak må settes inn for å redusere smittepress mot villaks og øvrig oppdrettsfisk.

Etter å ha testet og regnet på ulike tellemetoder i stormerder, har forskerne ved Veterinærinstituttet funnet at det antagelig er nødvendig med ulike tellemetoder før og etter avlusning. I dag brukes samme telleprotokoll for rutinetelling av lus og for telling etter avlusning.

Standardiserte og validerte metoder for telling og beregning av lakselus i oppdrett

Veterinærinstituttet har tatt utgangspunkt i de endringene norsk lakseoppdrett nå går igjennom på utstyrssiden, med større merder og mer fisk, og de gjeldende forskrifter med hensyn til lakselusbekjempelse. Disse forholdene gir rammebetingelsene for telling av lus og rapportering av lusetall til Mattilsynet, men har også betydning for når og hvordan undersøkelse av lakselus for resistens mot medisiner gjøres, skriver Veterinærinstituttet i en pressemelding.

Nye oppdrettsanlegg har ofte sirkulære merder med omkrets omkring 160 meter, og største dybde rundt 40 meter. I hver av disse står omkring 200.000 fisk. Det finnes lite kunnskap om hvordan lakselus fordeler seg i slike anlegg, og hvordan man bør gå frem for å best beregne gjennomsnittlig antall lus der.

Veterinærinstituttet har derfor valgt å undersøke spesielt hvordan man kan få det beste estimat for gjennomsnittlig antall lakselus på lokaliteter med stormerder. Fordeling av lus er analysert i innsamlede data, og disse er brukt til å simulere uttak av forskjellig størrelse. Instituttet har slik evaluert eksisterende telleprotokoll (Luseforskriften).

Det beskrives også her hvordan andre uttaksstørrelser vil virke, og det blir presentert en kost- nytteanalyse for undersøkelse av ytterligere økning av utvalgsstørrelse for å bedre nøyaktigheten.

Veterinærinstituttet vurderer den nåværende telleprotokoll som god til rutinemessig overvåking av lusebestanden i oppdrettsanlegg med mye fisk i store merder. Problemene med denne forskriftens tellinger er knyttet til innrapportering av tall. For å sikre standardisert rapportering bør lusetallene fra enkeltfisk rapporteres til Lusedata og Altinn, der gjennomsnitt og variasjon burde beregnes automatisk.

Videreutvikling av standardiserte og validerte metoder for påvisning av resistens hos lakselus

Lakselusas følsomhet for avlusningsmidler måles av fiskehelsetjenester i et ”bioassay”. Bioassay med lakselus ble utviklet for laboratoriedyrkede lus, mens fiskehelse­laboratoriene tester direkte på innsamlede lus fra oppdrettsanlegg. Fordi disse lusene er av varierende kvalitet og ulike stadier og alder, har det vært nødvendig å videreutvikle testene slik at de blir sikrere for lakselus samlet inn i felt.

Andre grunner til variasjon i resultater er forskjeller i fremgangs­måte og evaluering av respons på laboratoriene. Det var nødvendig å kvalitetssikre metodene hos de labora­toriene som tester i Norge slik at den eksakt samme fremgangsmåten for testing benyttes, mener instituttet. Bioassayresultater som ikke er i samsvar med observert behandlingseffekt forekommer.

Det finnes ingen systematiske registreringer av dette, så data er samlet inn for å under­søke størrelsen og hyppigheten av problemet. Videre er grenseverdiene som er satt for å kategorisere lakselus som følsom – nedsatt følsomhet og resistent, vurdert i forhold til målte EC50 verdier og behandlingsresultat ved behandling. 

VESO har for Veterinærinstituttet sammenlignet bioassayresultater med senere effektivitet av avlusning på samme lus, og analysene indikerer at en grenseverdi på 10 ppb for avlusingsmiddelet azametifos kan være noe for høy.

Les også: Metoder for overvåking av lakselus 07.06.2011