Ny kunnskap om saprolegniose

Del saken

Ny doktorgrad: Infeksjoner med oomyceter (eggsporesopp) av slekten Saprolegnia gjenoppsto som tapsfaktor for settefiskanlegg etter at malakittgrønt ble forbudt som behandlingsmiddel.

Ny kunnskap om utbredelse, smittepotensiale og risikofaktorer er dermed nødvendig for oppdrettsnæringen for å håndtere forekomst av saprolegniose på best mulig måte. Og et nytt doktorgradsarbeid har nå generert kunnskap om Saprolegnia i Norge, som gir grunnlag for råd til settefisknæringen om tiltak for forebygging og bekjempelse av problemet, melder Veterinærinstituttet.

Cand.med.vet Even Thoen disputerte 6. desember 2011 for graden ph.d.ved Norges veterinærhøgskole med avhandlingen «Saprolegnia infections in Norwegian salmon hatcheries».

Saprolegniose har i Norge tradisjonelt vært forbundet med rogn, men forekommer gjennom hele ferskvannsfasen. Stamfisk som overføres til ferskvann før stryking er dessuten spesielt utsatt som følge av immunsuppresjon i forbindelse med kjønnsmodning. I andre land med oppdrett av laks synes tapene som følge av saprolegniose å være betydelige også i de sene ferskvannsstadiene. Et samarbeidsprosjekt mellom Veterinærinstituttet og Norges veterinærhøgskole finansiert av Norges forskningsråd, har gitt ny kunnskap om utbredelse av saprolegniose, smittepotensiale og risikofaktorer. 

Metodeutvikling

Målet med arbeidet var å få oversikt over utbredelse og artssammensetning av Saprolegnia i norske settefiskanlegg, identifisere risikofaktorer og foreslå tiltak for forebygging og bekjempelse. Saprolegnia formerer seg, sprer seg og smitter ved hjelp av sporer. Estimering av sporekonsentrasjon i vannsystemer i settefiskanlegg var dermed en forutsetning for det videre arbeidet.

Isolering og kvantifisering av sporer i vann er avhengig av en pålitelig metode. Det første skrittet i studien var derfor å etablere og validere en metode med tilfredsstillende følsomhet som var praktisk mulig å gjennomføre. Den valgte metoden er basert på dyrkning i mikrotiterplater og muliggjør kvantifisering av sporer i vannkilder. Den vil i tillegg kunne brukes til å evaluere effekten av behandlingsmidler på sporetallet.

Saprolegnia er vanlig å finne

I sitt doktorgradsarbeid har Even Thoen samlet inn og utført analyse av Saprolegnia i vannprøver fra 26 akvakulturanlegg langs kysten fra Agder i sør til Finnmark i nord. Analysene viser at alle undersøkte fasiliteter har Saprolegnia spp. i sine vannkilder, men at mengden varierer sterkt mellom anleggene. Videre er det tydelig at det skjer en betydelig oppformering av sporer inne i anleggenes rørsystemer, klekkeenheter og kar, selv uten at infeksjon påvises verken på rogn eller fisk. Dette viser at det er et stort potensiale for smitte i mange klekkerier dersom andre nødvendige forutsetninger er oppfylt.

Det ble karakterisert 89 isolater som tilhørte fem forskjellige arter av Saprolegnia. Dette er færre arter enn det som har vært påvist i naturlige vannkilder i undersøkelser som er utført i andre europeiske land. En mulig forklaring på dette er at enkelte stammer tilpasser seg miljøforholdene i rør og karsystem bedre enn andre, og dermed i stor grad utkonkurrerer mindre tilpasningsdyktige stammer.

Denne forklaringen stemmer med at en stor andel (79 prosent) av de karakteriserte isolatene viste seg å være Saprolegnia diclina (subclade III). Denne typen regnes hovedsakelig som saprofytt (vokser på dødt materiale), men i smitteforsøk viste ett isolat fra denne gruppen seg å være det mest infektive på rogn.  Andre arter som ble påvist var S. parasitica, S. ferax, S. hypogyna og Scoliolegnia sp.

Smitteforsøk

Smitteforsøk på rogn ble utført med åtte utvalgte isolater og tre forskjellige smittemodeller. Formålet var å finne risikofaktorer for infeksjon på rogn og om det er forskjeller mellom isolatenes evne til å infisere. Resultatene fra smitteforsøkene tyder på at Saprolegniasporer ikke er i stand til å infisere levende øyerogn, mens døde egg er velegnet substrat. 

Hyfer som vokser fra infiserte døde egg viste seg derimot å kunne penetrere og drepe levende egg. Det ble også funnet at kun begrenset kontakt med Saprolegniahyfer var tilstrekkelig til å skade eggene slik at de døde kort tid etter. Disse funnene viser at døde egg og organisk materiale ikke bare øker risikoen, men er helt nødvendig for utvikling av saprolegniose på rogn i klekkerier. Dette understreker hvor viktig det er å fjerne slikt materiale hyppig for å hindre etablering av infeksjon som spres til levende egg.

Det er i prosjektet også utviklet en smittemodell for Saprolegnia på øyerogn som vil være nyttig både i studier av patogenese/virulens og ved testing av legemidler til bekjempelse av saprolegniose.

Personalia
Even Thoen er utdannet veterinær fra Norges veterinærhøgskole og har arbeidet som doktorgradsstipendiat ved Veterinærinstituttet.