Seks prosjekter finansiert av FHF om merking og sporing av rømt oppdrettslaks tilbake til eier, er nå i startgropen.
Prosjektene ble plukket ut etter en åpen utlysning der søknader ble evaluert av ekspertpanel oppnevnt av Forskningsrådet, og FHF sitt eget fagapparat. Totalt investerer FHF mer enn 17 millioner kroner over 2-3 år i denne forskningen.
Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) ønsker med denne forskningen å bidra til kunnskapsutvikling slik at oppdrettsnæringen kan nå to mål:
- Tilnærmet 100 prosent nøyaktig differensiering av oppdrettslaks fra villaks.
- Tilnærmet 100 prosent nøyaktig sporing av rømt oppdrettslaks tilbake til eieren og helst lokalitet.
Dette er en direkte videreføring av arbeidet der FHF har investert betydelige forskningsmidler for å utvikle den DNA-baserte «etterforskningsmetoden», som benyttes av Fiskeridirektoratet for å forsøke å finne ut hvem som er eier av rømt oppdrettslaks.
For å sikre at de metodene som forskes frem eller videreutvikles blir best mulig i forhold til næringens behov, er det opprettet styringsgrupper med ressurspersoner fra næringen for to og to samarbeidende prosjekter, skriver FHF i en pressemelding.
2 prosjekter:
Merking for å se om en laks er rømt eller vill
For å kunne sortere ut rømt oppdrettslaks i elvene, er det foreslått at all oppdrettslaks bør merkes fysisk. Helt eller delvis fjerning av fettfinnen under bedøvelse er brukt for å merke kultivert villaks i stort omfang, og framstår som det enkleste alternativet. Et av de prosjektene som nå starter, ledet av Norges Veterinærhøyskole, vil undersøke sårhelingsprosessen etter fettfinneklipping, som anses en viktig dyrevelferdsmessig side hvis denne metoden skal bli rutine.
En del av undersøkelsene vil også omfatte to andre fysiske merkemetoder, frysetatovering og bruk av såkalte «Visible Implant Elastomers (VIE)» – silikonlignende fargete merker som legges rett under skinnet. I direkte samarbeid med dette prosjektet starter Nofima forskning som inkluderer et eksperiment der de tre valgte merkemetodene fettfinneklipping, frysemerking og VIE‐merking (visible implant elastomer merking) blir testet på lakseyngel/presmolt.
De forskjellige merkenes holdbarhet og lesbarhet blir undersøkt fire måneder etter merking. Merkemetodenes effekt på vekst og overlevelse blir også undersøkt. Dette prosjektet inneholder videre en evaluering av de tekniske mulighetene for merking av laks i stor skala, herunder muligheten for automatisert merking som separat prosess eller i kombinasjon med vaksinering. Kostnadene ved de forskjellige merkemetodene vil bli vurdert, og det samme gjelder markedsreaksjoner på merkingen. Prosjektet vil ende opp med råd om valg av merkemetode, og hvordan merkingen kan implementeres i oppdrettsnæringen.
Begge disse prosjektene skal levere sine resultater i løpet av 2012.
Sporing av rømt laks
For å øke kunnskapen om muligheten for å spore rømt laks tilbake til eier eller kanskje lokalitet den kan ha rømt fra investerer FHF forskningsmidler i fire prosjekter, der to og to direkte samarbeider faglig, og med felles styringsgrupper med ressurspersoner fra næringen. Les mer om prosjektene nedenfor.
De fire prosjektene har varighet 2 – 3 år, og vil levere hovedresultater i løpet av 2012 og 2014.
2 prosjekter:
Sporing tilbake til eier eller lokalitet
En nyutviklet teknikk, otolitt isotop-koding (stable isotope otolith fingerprint tags), har potensial til å gi 100 prosent nøyaktig differensiering av oppdrettslaks fra villaks og 100 prosent nøyaktig sporing av rømt oppdrettslaks tilbake til eieren. Teknikken bruker naturlige grunnstoffer og har blitt testet og validert på både marin og ferskvannsfisk, og har ikke negative effekter på helsen til fisk eller mennesker som konsumerer den. Metoden har ikke tidligere blitt brukt på laks eller ved masse-merking av fisk.
I et prosjekt ledet av Havforskningsinstituttet vil en utvikle, teste og validere merking av laks med stabile isotoper for om mulig å sikre 100 prosent nøyaktig differensiering av oppdrettslaks og sporing tilbake til eier.
To tilnærminger vil bli testet, enten ved å gi morfisken de aktuelle grunnstoffene og teste om de overføres og «merker» yngelen i otolittene, eller ved å tildele de samme grunnstoffene via vaksineringen. For begge metodene er enkel metodikk og lave kostnader en målsetting. I prosjektet samarbeides det også med Universitetet i Melbourne, Australia.
I direkte samarbeid og med felles styringsgruppe vil Universitetet for Miljø og Biovitenskap (UMB) på Ås forske for å se om sjeldne jordmetaller (dvs grunnstoffer) kan tildeles via fôret for å gi fisken spesifikke sporelementprofiler som kan brukes for sporing tilbake. Delvis vil faktisk de samme fiskene bli brukt for samtidig å teste de ulike metodene i disse to prosjektene.
2 prosjekter:
Bruk av genmateriale
De to siste, og også mest omfattende prosjektene vil se på hvordan ulike deler av laksens genmateriale kan benyttes for sporing. Begge disse har som hovedmål å forbedre, validere og vitenskapelig dokumentere ytelsen til gentesting når det gjelder å spore mistenkt fisk som fanges i fjord eller elv tilbake til sine biologiske oppdrettsforeldre.
I det ene prosjektet vil forskerne gjennomføre en evalueringen av genetisk sporing i form av «farskaps- og morskapstesting» basert på analyser av SNPs (Single Nucleotide Polymorfisms) skal gjøres ved hjelp av tre prøvesett som simulerer «krevende» analysesituasjoner som kan tenkes å oppstå i praktisk bruk:
a) Når man har foreldrefisk som er hel- og halvsøsken,
b) Når man har et stort antall potensielle foreldre, og
c) Validering av at villfisk ikke feilaktig tilordnes oppdrettspopulasjonen.
Resultatene fra dette prosjektet forventes å bli viktige for eventuelt å raskt kunne etablere et genetisk sporingssystem for all norsk oppdrettslaks basert på en kostnadseffektiv, tilpasningsdyktig og teknologisk robust testmetode. Dessuten vil prosjektet bidra til å understøtte bruken av genetiske verktøy på andre områder innen havbruk, herunder sporing i verdikjeden til nye metoder for å undersøke både omfanget og de biologiske konsekvensene av krysninger mellom vill laks og rømt oppdrettsfisk, og til å forbedre mulighetene til en optimal forvaltning av de ville laksestammene.
Prosjektet med bruk av SNP’s gjennomføres av et konsortium bestående av Centre for Integrative Genetics (CIGENE) ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB), Norges veterinærhøgskole (NVH), Biobank AS, AquaGen AS og Marelife Services AS.
Gjennomføringen av dette prosjektet er direkte koordinert med et parallelt FoU-prosjekt som skal forske på bruk av en alternativ metode (mikrosattelitter) til genetisk sporing. Det er blant annet lagt opp til felles gjennomføring av deler av prosjektene, utveksling av tre test-prøvesett, samt sammenlikning av de to metodene på disse prøvesettene.
Dette prosjektet med bruk av mikrosatelitter gjennomføres av et konsortium bestående av Nofima AS, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Department of Primary Industries (DPI) i Australia og Institute for Marine Resources and Ecosystem Studies (IMARES) i Nederland.