Smittepress av lakselus og genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks vurderes fremdeles som de mest problematiske risikofaktorene for norsk oppdrettsnæring.
Det fremkommer i rapporten «Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2012» fra Havforskningsinstituttet. I år er det også inkludert informasjon om fiskevelferd og risiko ved bruk av leppefisk som rensefisk.
– Vi har oppdatert risikovurderingen med ny kunnskap og nye data med fokus på matfiskoppdrett av laks. I tillegg har vi gjort en innledende vurdering av dyrevelferd i norsk lakseoppdrett, samt risiko ved bruk av leppefisk som rensefisk i oppdrettsanleggene, sier leder for arbeidet med risikovurderingen, Geir Lasse Taranger, i en pressemelding fra instituttet.
Risikovurderingen kan lastes ned fra lenker nederst i denne artikkelen.
Foreslåtte indikatorer
Vurderingen av miljøvirkninger tar utgangspunkt i målene som er definert i regjeringens «Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring» fra 2009.
– I arbeidet vårt med risikovurderingen har vi lagt til grunn forslaget til bærekraftsindikatorer og grenseverdier for miljøpåvirkning når det gjelder effekter av rømt laks på villaks og lakselus på vill laksefisk som ble fremmet av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i mai 2012, sier Taranger.
Les også: Foreslår indikatorer og grenseverdier 07.05.2012
Det er fortsatt behov for å øke overvåkning og forskning på de ulike risikofaktorene. Det er blant annet viktig å få en bedre faglig forankring for terskelnivåer for effektindikatorer som inngår i risikovurderingen, og å sikre bedre nasjonal dekning i overvåkingsprogrammene. Det er også vesentlige kunnskapshull knyttet til blant annet smittespredning av andre patogener enn lus, miljøeffekter av legemidler, lokale eutrofieringseffekter og organisk belastning på hardbunn, mener instituttet.
– Ny modell viser lusespredning bedre enn før
Det er utviklet en bedre modell for å vise spredning av lakselus langs norskekysten. I denne modellen brukes blant annet innrapporterte tall fra oppdrettsanleggene for å beregne produksjonen, forteller Taranger.
– Modellen viser lavt og lokalt smittepress om våren, men deretter en kraftig økning og spredning utover sommeren med utgangspunkt i noen få kjerneområder. Det er relativt sterk sammenheng mellom smittedynamikken i oppdrettsanleggene og den økende påvirkningen på vill laksefisk som ble observert seint på våren og utover sommeren på de ulike undersøkelseslokalitetene, sier Taranger.
Les også: – Lakselus kan ha vært bestandsreduserende 21.12.2012
Utsetting av laksesmolt i Daleelva i Nordhordland tyder på at lakselus økte dødeligheten i sjøfasen med gjennomsnittlig ca 15 prosent på ubeskyttet smolt, sammenlignet med smolt beskyttet med lakselusmiddel i årene 1997 til 2009.
Annen smitterisiko
Når det gjelder annen smitterisiko fra oppdrett til villfisk, er det fremdeles for lite data til å gjøre en konkret regionalisert vurdering. Det er relativt god oversikt over ulike smittestoff i oppdrettsfisk, og noen av disse kan utgjøre en trussel mot villfisk.
– At det er lite data gjør det vanskelig å vurdere risikoen for negative effekter på ville fiskepopulasjoner ved smitte fra oppdrett. For de ulike smittestoffene der vi har gitt en vurdering, er imidlertid risikoen for smitte vurdert som lav. Vi har også foreslått konkret oppfølging når det gjelder kunnskapshull og behov for overvåkning, sier Taranger.
Genetiske analyser
Sannsynligheten for genetisk påvirkning er mellom «moderat» og «høy» i mange elver, basert på omfang av rømt laks i elvene som inngår i overvåkingsprogrammet, som blir utført av NINA på oppdrag fra Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning. Vurderingen er gjort ut fra nylig foreslåtte grenseverdier, for å varsle risiko basert på omforente grenser i notat til Miljøverndepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet, fra NINA og Havforskningsinstituttet i november 2012.
For de 36 elvene som inngikk i høstundersøkelsene og som har data fra to av årene i perioden 2009-2011, kom 13, 8 og 15 elver henholdsvis i kategoriene «lav», «moderat» og «høy» sannsynlighet for å bli genetisk påvirket av rømt oppdrettsfisk.
Genetiske analyser på historiske og nåtidige prøver, viser at av 20 undersøkte elver, kom 2, 14, 1 og 3 i kategoriene; «Ingen genetiske endringer observert», «svake genetiske endringer indikert», «moderate genetiske endringer er påvist» og «store genetiske endringer er påvist».
Sammenhengen mellom den rapporterte andelen rømt laks i disse elvene over en lengre tidsperiode og målt genetisk endring er imidlertid svak. Dette innebærer at en trenger å verifisere tilstanden i elvene når det gjelder grad av innkrysning av oppdrettslaks og genetisk integritet med genetiske metoder, opplyser Havforskningsinstituttet.
– Trenger mer kunnskap om leppefisk
Leppefisk brukes i stort omfang som rensefisk for å bekjempe lakselus hos oppdrettet laks og ørret. Brukt på rett måte regnes dette som en miljøvennlig form for lusekontroll. Imidlertid kan fangst, transport/flytting og bruk av leppefisk ha negative effekter på miljøet, i tillegg til en del spørsmål knyttet til dyrevelferd, mener instituttet.
– Det trengs betydelig økt kunnskap om ulike risikofaktorer knyttet til leppefisk, både når det gjelder størrelse på bestander, risiko for genetisk påvirking og smittespredning når leppefisk flyttes over store områder og spørsmål rundt dyrevelferd når det gjelder bruk av leppefisk i oppdrettsmerder, sier Taranger.
Dyrevelferd: høy dødelighet i sør
Dyrevelferd er et komplekst og omdiskutert begrep, og en mangler velferdsindikatorer som det er enighet om.
– En grov indikator på dårlig fiskevelferd i laksemerdene er prosentvis dødelighet i matfiskanleggene, sier Taranger.
Antall, biomasse, dødelighet og andre tap rapporteres månedlig til Fiskeridirektoratet. En analyse av disse dataene for smolt satt i merder i perioden 2005 til 2010, viser at den akkumulerte dødeligheten etter 15 måneder i sjø hadde stor variasjon mellom utsett, år og fylker.
– Når en regner dette om til en velferdsindikator med 7 ulike nivå fra svært god (< 3 prosent dødelighet) til svært dårlig velferd (> 30 prosent dødelighet), ligger medianverdien for alle fylkene enten i velferdsnivå «God velferd» (6-10 prosent dødelighet) eller «Middels velferd» (10-15 prosent dødelighet), sier Taranger.
Innenfor alle fylkene var det fiskegrupper i alle de definerte velferdsnivåene, men Hordaland og Rogaland peker seg ut som de fylkene med størst andel utsett med «Meget dårlig velferd» (20-30 prosent dødelighet) og «Svært dårlig velferd» (>30 prosent dødelighet). Nordland og Nord-Trøndelag har best status med en relativt liten andel fiskegrupper i disse to velferdsnivåene, og medianen er i eller nær «God velferd».
– Totalt sett var det relativt stor risiko for at et utsett skulle havne i kategoriene «dårlig velferd» eller verre, og viser at det er et stort forbedringspotensial i merdoppdrett. På landsbasis var det ingen indikasjoner på at risikoen for dødelighet har blitt redusert de siste årene, avslutter Taranger.
