Mindre rømt oppdrettslaks i gytebestandene

Innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestandene i elver på Vestlandet var i 2013 blant de laveste som er registrert de siste 10 årene, både i antall og andel.

Det viser en ny rapport fra Uni Research Miljø. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet, Pilotprosjektet i Hardanger og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL).

Rapporten sammenstiller data fra drivtelling av gytefisk og rømt oppdrettslaks i 50 vassdrag langs kysten fra Sogn og Fjordane til Vest-Agder høsten 2013, melder Fiskeridirektoratet. Dataene kommer delvis fra den ordinære bestandsovervåkningen i vassdragene, og delvis fra ekstraordinære undersøkelser for å registrere og eventuelt ta ut nyrømt fisk i Hordaland og Rogaland i forbindelse med rapporterte og urapporterte rømmingshendelser høsten 2013.

Regionale forskjeller i innslag av rømt fisk

Det generelle inntrykket er at innslaget av rømt laks i elvene i årene 2011 til 2013 har vært noe lavere enn i de foregående årene.

– Dels skyldes dette økte gytebestander av villaks, men i 2013 var også antall rømt fisk i gytebestandene blant de laveste som er registrert i perioden 2004-2013, sier sjef på tilsynsseksjonen, Henrik Hareide.

Samtidig viser gytefisktellingene at innslaget av rømt laks generelt har vært høyest i elvene i Hardangerfjorden. Her har andelen rømt laks i gjennomsnitt vært 19 prosent i tellingene i perioden 2004-2013. Det har også vært et høyt gjennomsnittlig innslag av rømt laks i Nordhordland (11 prosent), mens innslaget i Sogn og Fjordane (3 prosent) og Rogaland (3 prosent) med få unntak har vært vesentlig lavere.

For Hardanger har spesielt utsorteringen i Etnefella bidratt sterkt til den positive trenden ved å redusere det samlede antallet rømt fisk i Hardangervassdragene fra 149 til 65, med de utslag dette har for det prosentvise innslaget i regionen.

– Etnefella har i så måte vært en effektiv metode for å sortere ut rømt fisk, samtidig som den har vist at den kan fungere som et viktig redskap i regional overvåkning og kunnskapsinnhenting, sier Hareide.

Rapporterte og urapporterte rømminger

I løpet av høsten 2013 ble det observert uvanlig mye nyrømt oppdrettslaks i flere elvemunninger i Nordhordland, Hardangerfjorden og spesielt i Ryfylke.

I Nordhordland stammet trolig mye av den rømte laksen fra en rapportert rømming i Hjeltefjorden. I den forbindelse bestilte Fiskeridirektoratet gjennom Uni Research Miljø utvidede undersøkelser både med tanke på spredning og gjenfangst, og ikke minst for å få kunnskap om hvordan denne fisken fordelte seg i nærliggende elver.

– Gjenfangstene i sjø ble gjort over et relativt stort område, og indikerer at videre undersøkelser må gjøres med tanke på å optimalisere gjenfangst utover dagens pålagte 500-meterssone, sier Hareide.

Den rømte fisken, som ble observert i Hardangerfjorden og Ryfylke stammet trolig fra flere urapporterte rømminger, og det var også her knyttet stor bekymring til hvorvidt den rømte laksen ville vandre opp i elvene for å gyte.

Gjentatte undersøkelser utover høsten viste imidlertid at den nyrømte fisken i liten grad vandret opp i elvene, noe som kan skyldes at dette i all hovedsak var umoden fisk. Dette tilsier at den nyrømte fisken, tross det relativt høye antallet, sannsynligvis i liten grad utgjorde en genetisk trussel for gytebestandene av villaks høsten 2013.

Det er imidlertid viktig å følge situasjonen for å få avklart hvorvidt noe av denne rømte laksen overlever, blir kjønnsmoden og kan dukke opp i gytebestandene de kommende årene, skriver Fiskeridirektoratet.

Avhengig av undersøkelser som måler effekten av tiltak

Fiskeridirektoratet og oppdrettnæringen jobber hardt med tiltak som kan forebygge rømming, og vi gjennomfører en rekke konkrete tiltak for å få ned rømmingstallene både i settefisk- og matfiskfasen, fremholder direktoratet videre.

Fiskeridirektoratet er ansvarlig for overvåkningen av rømt laks, og undersøkelser som beskrevet i rapporten, er svært viktige for å evaluere effekten av de enkelte tiltakene som gjennomføres samt å peke på forbedringspotensial. Ved å følge den rømte fisken geografisk både i elv og sjø, bidrar slike rapporter også til økt kunnskap om det faktiske skadepotensialet forskjellige rømmingshendelser kan utgjøre, påpeker Fiskeridirektoratet.