Nedbrytning av maneter kan føre til store skader på fjordmiljøet, mener NIVA.
Masseforekomster av maneter observeres stadig oftere i verdenshavene pga. økt tilførsel av næring, over-fiske, utvikling av kystsonen og endringer i klima, melder NIVA.
– I norske farvann er det dokumentert at slike forekomster kan føre til betydelig skade for viktige kystnæringer som fiskeri, fiskeoppdrett og turisme. Det er derfor vesentlig å forstå effektene av råtnende maneter på havmiljøet for å kunne sette inn nødvendige mottiltak, sier forsker Andrew K. Sweetman i NIVA.
Han leder nå et 4-årig forskningsprosjekt finansiert av Forskningsrådet.
I Norge har masseforekomst av maneter blant annet ført til fiskedød i oppdrettsanlegg, og det ser ut til at forekomst av forskjellige arter av maneter, til dels nye arter, er et økende problem i mange norske fjorder. I Flødevigen ved Arendal er det f.eks. observert opptil 200 glassmaneter pr. m2 and mer enn 150 brennmaneter pr. m2.
Det viser seg at terskelfjorder på nordlige breddegrader er spesielt følsomme for konsekvensene av at store mengder maneter synker til bunns og råtner. Fjordene kan ha et trangt og grunt utløp mot havet som hindrer effektiv utskiftning av bunnvannet. De er derfor spesielt følsomme for prosesser som fører til ekstra oksygenforbruk.
Artikkelen fortsetter etter bildet.
Eksempler på masseforekomster av maneter. Foto: NIVA
(A) and (B) Masseavsetning av plantemateriale på sjøbunnen (4025 m) i Porcupine Sea Bight. Se spesielt endringen i farge fra (A) (i mai) til (B) (i juli) (Lampitt 1985). (C) Husene av kappedyr (tunikater) fotografert med ROV ved Monterey Submarine Canyon mellom 1600 og 3500 meters dyp. (D) Masseavsetning av hus fra kappedyr på sjøbunnen på 3168 m dyp ved Monterey Submarine Canyon (Robison et al. 2005). (E) Masseavsetning av døde maneter (Crambionella orsini) i Det arabiske hav på 1400 m (Billett et al. 2006). (F) Ferske og nedbrutte C. orsini i Det arabiske hav på 3300 m (Billett et al. 2006). (G) Masseavsetning av kappedyret Pyrosoma atlanticum fotografert med ROV utenfor Elfenbenskysten på 954 m (Lebrato and Jones 2009). (H) Ansamlinger av P. atlanticum utenfor Elfenbenskysten på 962 m (Lebrato and Jones 2009).
(Denne figuren er hentet fra et upublisert manuskript av by M. Lebrato, K. Pitt, A. Sweetman et al til ESA Ecological Monographs.)
Lavt oksygennivå i fjordene kan også bidra til at nye arter maneter etablerer seg, f.eks. kan ribbemaneten Mnemiopsis leidyi overleve i miljøer med redusert oksygenkonsentrasjon, og kan spise yngel av kommersielle fiskearter, og til dels konkurrere med dem om føden.
Dersom nedbrytningen av døde maneter foregår langsomt mens de synker ned gjennom vannmassene, kan de bli liggende å råtne i store mengder på bunnen. På Svalbard er det funnet 2-3 meter tykke lag med maneter på fjordbunnen, og i Lurefjorden i Hordaland (30 km2) der arten Periphylla periphylla har en stående biomasse på opptil 50 000 tonn, er det observert at store mengder maneter i perioder blir liggende på bunnen og råtne (personlig meddelelse Ulf Båmstedt).
Oksygenmangel
I slike situasjoner vil mangel på oksygen kunne drepe alt dyreliv på og i fjordbunnen, og stimulere til kraftig vekst av bakterier som kan leve i oksygenfritt miljø. Dyr som lever høyere opp i vannmassene, f.eks. fisk i oppdrettsanlegg, trues også av dårlig vannkvalitet pga. oksygenmangel og biprodukter av nedbrytningen av maneter som ammonium og sulfid. I terskelfjorder med beskjeden vannutveksling vil nedbrytningen få spesielt store konsekvenser.
På den annen side kan dyrelivet på og like over bunnen stimuleres av rikelig tilgang på føde dersom forholdene forøvrig tillater det. Kunnskapen om forholdene i slike fjorder er begrenset og det er ikke mulig å forutsi effektene på det marine miljøet og på oppdrettsanlegg uten ny kunnskap om de grunnleggende prosessene og kjennskap til lokale forhold.
Forskningsprosjekt om maneter
– Det er gjennomført overraskende få effektstudier av manetforekomster på fiskeyngel og fiskerier, sier Sweetman. I Norge har vi ingen erfaring om for eksempel hvor stor andel av manet-biomassen som synker til bunns og når på året det skjer, og vi har derfor beskjeden kunnskap om utbredelse, omfang og effekter av slike manetforekomster. Kun i ett tilfelle i Australia er det gjort inngående studier av effekter på økosystemene i og over bunnen.
– I det forskningsprosjektet som vi nå skal starte, skal vi prøve å få svar på mange slike spørsmål, sier Sweetman.
– Først og fremst skal vi studere hvor mye maneter som synker til bunns og hvordan disse brytes ned. Dernest skal vi få ny innsikt i prosessene som påvirker bunnmiljøene i slike fjorder, sier Sweetnan til NIVAs nettsider.
Prosjektgruppen har følgende medlemmer:
- Dr. Andrew K. Sweetman, Norsk institutt for vannforskning (prosjektleder)
- Dr. Kylie Pitt, Griffith University, Australia
- Dr. Dan Jones, National Oceanography Centre, UK
- Dr. Annelise Chapman, Runde Miljøsenter, Norge
- Prof. Paul Renaud, Akvaplan-niva, Norway
- Prof. Ulf Båmstedt, Umeå Universitet, Sverige
- Prof. Jørgen Berge, Universitetet på Svalbard, Norge
- Prof. Craig Smith, University of Hawaii, USA
