Næringa alle elsker å hate

KRONIKK: Oppdrett av laks i sjø er den mest effektive måten vi kan produsere mat av råstoffer som ikke nyttes direkte til humant konsum.

Av: Svein Reppe, Fagsjef Eksport & foredling, Norske Sjømatbedrifters Landsforening

Laksen er det husdyret som best og billigst bidrar til at disse råstoffene blir foredlet til førsteklasses mat for mennesker. I tillegg bidrar laksen i veldig stor grad i å sikre økonomien, ikke bare i kystdistriktene, men også for Norges nasjonale økonomi. Ingen annen enkeltart, det være seg på land eller sjø, har noe i nærheten av den økonomiske betydningen som laksen har for Norge.

Allikevel får oppdrett av laks hard medfart i nærmest alle norske media; den er ikke bærekraftig, den sprer lus, den rømmer, den utrydder villaksen, den legger beslag på store sjøarealer, den forgifter fjordene og havet, den er kreftfremkallende, den spiser antibiotika i store mengder og den spiser i tillegg opp all annen fisk i havet! Mytene er mange, men de har en ting til felles, og det er at de alle er langt fra sannheten. Sannheten om oppdrett av laks er kjedeligere og vil, hvis den får lov å komme fram, ikke i særlig grad bidra til å selge løssalgsaviser, eller samle tittere foran en reklamefinansiert TV-kanal.

Evigvarende næring

Over de siste 40 årene har oppdrett av laks i Norge vokst fra null til å produsere ca 1 million tonn i år. Omregnet er dette nøyaktig 1 milliard kilo, eller ca 4 milliarder måltider, eller ca 200 kg pr innbygger i Norge. I verdi utgjorde eksporten av laks i 2009 ca 25 milliarder kroner, mer enn halvparten av den samlede norske fiskeeksport. Beregninger viser at vi kanskje nærmer oss 30 milliarder i år og er en av de viktigste inntekstkildene landet har.
fiske
Det globale uttak av industrifisk som går til dyrefôr har ikke økt i perioden, så myten om at lakseoppdrett tømmer havet for villfisk er ikke sann.  Laksen har i tillegg mange konkurrenter til industrifisken, og det kan være greit å ha med seg at verdens ca 70 millioner katter (ikke medregnet de i Kina) årlig fortærer like mye fisk som laksen gjør. Som en ekstra bonus kan nevnes at dagens laksefôr i snitt inneholder ca 40 % råstoff av vegetabilsk opprinnelse. Laks er et svært effektivt produksjonsdyr og av 100 kg fòr får vi 65 kg laks. Til sammenligning gir samme mengde fòr bare 20 kg fjærkre og kun 13 kg hvis vi bruker det på svin. Vi kaller da ikke svineoppdretterne for svinepelser av den grunn?

Vi har utviklet vaksiner som har medført at bruken av antibiotika er redusert med 98 % siden slutten av 80-tallet og nærmer seg nå sterkt null. I 2009 brukte norsk oppdrettsnæring samlet ca 1300 kg antibiotika og beregnet går kun 25 % av dette til laks, dvs. ca 325 kg. Til sammenligning bruker norsk landbruk ca 6000 kg antibiotika på å produsere 300.000 tonn hvitt og rødt kjøtt. Dette forbruket er ikke alarmerende høyt, men bidrar til å underbygge at norsk oppdrettslaks blankt må friskmeldes. Som en ekstra forsikring har NIFES i mange år rutinemessig drevet med analyser av norsk oppdrettslaks. Hittil har de ikke funnet innhold av uønskede stoffer i laksen som er i nærheten av godkjente grenseverdier.

Når skogsbilveier bygges, skog fjernes og myrer dreneres, så får dette betegnelsen kulturlandskap. Når en lakseoppdretter, etter svært strenge godkjenningsvilkår, får tilkjent en oppdrettslokalitet hvor det plasseres merder, så heter det ”visuell forurensning”. Norges lakseoppdrettere har naturen kun på lån og vil i låneperioden ha minimal påvirkning på lokaliteten. Når ankrene heves og anlegget tas bort kan ingen se at det har vært drevet viktig og lønnsom næringsaktivitet der. Havet vil i tillegg raskt korrigere det som måtte ha vært av påvirking i den perioden området var til låns.

Alt dette vet lakseoppdretterne da ferden fram til i dag ikke har vært uten problemer og tilbakeslag. Vi har hatt, og får helt sikkert nye utfordringer i framtida. En har lært at naturen både kan være venn og fiende. En evigvarende bærekraftig næring kan derfor kun tuftes ut fra de rammer og premisser biologien har gitt oss.

Myten om villaksen

Utover på 60, 70 og 80-tallet var det fiskerne som fanget laks i havet som fikk skylden for at det ikke var fisk i elvene. En massiv kritikk fikk stoppet både fiske med flyteline og med drivgarn. Dette så ikke ut til å hjelpe og færøyiske fiskere ble derfor i neste omgang betalt for å slutte å fiske laks i internasjonalt farvann. Da heller ikke dette hjalp fikk kystnære kilenotfiskerne skylden. Da så å si all fangst i havet var stanset og det ikke var flere fiskere å legge skylden på kastet elveeierne, med Direktoratet for Naturforvaltning (DN) i spissen, seg over lakseoppdretterne. Beskyldningene mot næringa har haglet og sakelighetsnivået har vært lavt.

DN mener at villaksen kan være utryddet om få år, og at enten rømt oppdrettslaks, eller lus alene er nok til å utrydde den. Dette skjer samtidig med at fangststatistikk siden 1876 viser at det aldri har blitt tatt mer villaks i norske elver enn i 2008. Mange av de beste lakseelvene i Norge har hatt eventyrlige fangster de siste årene. Og mange elver som var fisketomme for bare 15 til 20 år siden, gir i dag rekordfangster. Men bildet i media gir inntrykk av krisemaksimering, og toppoppslagene handler gjerne om at villaksen er truet av utryddelse slik DN har informert om. Hadde DN holdt seg til fakta, og ikke latt seg rive med av førstesideoppslag basert på usakeligheter, ville kanskje forholdet mellom elveeiere og lakseoppdrettere vært mindre betent enn det som er tilfelle i dag. I sin ytterste konsekvens handler det også om hvordan offentlig ansatte kan anvende skattebetalernes penger før det kan kalles uforstand.

Islands sjø gir Islands brød

Dette enkle argumentet var hva Island samlet seg bak da bl.a. Norge gikk til ”fiskerikrig” mot dem etter at Island utvidet sin fiskerisone både i 1958, 1972 og sist i 1975. Etter denne tid har Norge spilt en stor rolle i det internasjonale arbeidet med utvidelse av kystnasjoners råderett over tilstøtende havområder. Med bruk av samme argument!

Vi kunne ønske vi hadde en slik tekst å samle oss bak når Oddekalver, DN og det øvrige hylekoret samler seg til krig mot oppdrettsnæringa. Kunne ønske at angriperne en dag innser at et sted må pengene som finansierer felttoget komme fra. Staten som brødfør dem må ha ”hard core” inntekter for å kunne fortsette med å holde dem i live. Denne type penger genereres ikke ved å hindre Norge som nasjon i å utnytte sine komparative fordeler. I det store bildet handler det om hvilke muligheter naturen har gitt oss. Vi kan som kjent ikke leve av å klippe håret på hverandre. Ikke alle…