Oljeulykkene som ikke kan skje

DEBATT: I pressemeldingene til Oljeindustriens Landsforening er risiko et bittelite tall. I virkelighetens verden er risiko den oljeutblåsingen som skjer akkurat nå i Mexicogulfen.

Av Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF

Sannsynligheten for utblåsningen i Mexicogulfen var omtrent null. Ifølge amerikanske media viste risikoberegninger at det måtte bores 100 000 slike brønner for hver ulykke av et slikt omfang. Det var også uhyre lite sannsynlig at det skulle oppstå brann og oljeutslipp på en plattform i Timorhavet for litt siden. Sjansen for det alvorlige oljesølet på Statfjord A var også mikroskopisk. Men disse ulykkene skjedde like fullt.

I Mexicogulfen strømmer oljen ut på 1500 meters dyp. Plattformen som ikke skulle eksplodere, eksploderte. Den skulle antakelig ikke synke heller, men sank. Sikkerhetsventilene som skulle hindre utblåsing i tilfelle noe slikt likevel skjedde, virker ikke. BP som eier plattformen klarer ikke å stanse utblåsningen med undervannsrobotene sine. Da utbåsningen startet var været for dårlig til at oljevernarbeid kunne starte. Nå forsøker myndighetene å brenne oljen som kommer opp, en dårlig løsning som bare brukes fordi alt annet svikter, mens svært mye av oljen blandes i vannet før den når overflaten.

Amerikanske myndigheter frykter at utblåsningen kan bli blant landets verste. I området finnes mange arter hekkende sjøfugl, skilpadder på vei inn for å legge egg, viktige bestander av hval, fisk og krepsdyr, verneområder og artsrike mangroveskoger som dessuten er viktig vern mot stormbølger i orkansesongen, og dessuten turistnæring, fiskerier, befolkningsområder. Om oljen treffer dem eller ikke beror bare på flaks eller uflaks. Det typiske for et oljesøl er lite kontroll. Ofte virker ikke oljevernberedskap. Selv den vesle skvetten som rant ut av Full City nesten inni Langesund by hadde man ingen kontroll med.

I månedene framover vil oljeindustrien banke inn i det norske folk at et oljesøl i Lofoten er usannsynlig. Og skulle det usannsynlige likevel skje er det enda mer usannsynlig at det vil skade fisk. Dette er norsk oljenærings sjefsargument for å komme seg inn i havområder som fiskeri- og naturfaglig ekspertise sier er altfor verdifulle til å ta slike sjanser.

Vi vet to ting om disse områdene: Det ene er at det kanskje finnes olje der, at en kanskje kan unngå oljesøl, at oljen kanskje kan gi en del arbeidsplasser og at de helt sikkert vil bli kortvarige. Det andre er at disse områdene utvilsomt er Norges og noen av verdens biologisk rikeste og mest verdifulle havområder og at naturen i disse områdene kan gi grunnlag for arbeid og verdiskaping så lenge det finnes folk, hvis vi behandler dem skikkelig. Det forbløffende er hvor mye politisk tautrekking som må til for å slå fast det opplagte: Med slike evige verdier bør vi tenke langsiktig og ikke ta unødige, kortsiktige sjanser.