Den store kjøttbløffen

Kronikk av: Håvard Y. Jørgensen, adm.dir. i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL)

Håvard Y. Jørgensen, adm.dir. i Norske Sjømatbedrifters landsforening. Foto: NSLHåvard Y. Jørgensen, adm.dir. i Norske Sjømatbedrifters landsforening. Foto: NSLDu har helt sikkert hørt det fra du tasset rundt i barneskolen: ”Det er viktig å ta vare på landbruket slik at vi er selvforsynt med kjøtt i Norge når det blir vanskelige tider. Uten et levende landbruk vil vi sulte i Norge hvis medvind snur til motvind”.

Dette har vi blitt fortalt så mange ganger at vi på sett og vis aksepterer det som en sannhet. Men finnes det andre kjøttkilder i Norge som kanskje er like viktige? 

I 2008 produserte subsidierte norske bønder omtrent 300 000 tonn kjøtt. Tilsvarende tall fra en fiskerinæring uten subsidier var i 2008 over 2 000 000 tonn. Altså mer enn syv ganger så mye kjøtt fra villfisk som fra landbruk.  Beholder vi fisken selv kan hver nordmann, liten som stor, ete over 1 kilo fisk hver dag! Hvem snakker om kjøttmangel? (Her har jeg ikke tatt med den fisken som svømmer rundt i et utall ferskvann eller oppdrett).

De norske bøndene har et gigantisk tollvern mot import av mat fra andre land. Norsk jordbruk har blant de høyeste tollsatsene av alle land i hele verden (WTO 2007), og for eksempel er tollen på import av fersk storfebiff fra EU i 2010 på hele 119 kroner pr kilo! Vi holder kunstig liv i landbruket og folk med lite penger rammes selvfølgelig gjennom høyere matpriser. Norsk landbruk bør starte med å fjerne tollen hvis man vil slå et slag for de som strever med å få endene til å møtes.

Historisk har fisk alltid vært vår viktigste kjøttkilde, de siste 40 år med økt inntak av kjøtt fra landbruket representerer ikke normalen, men er et direkte resultat av økt velstand fra eksport av olje og gass. Det er dyrt å produsere kjøtt etter den norske modellen.

Landbruket påtar seg en urettmessig rolle som livberger for et sultende folk. Som en test på dette foreslår jeg at du som ikke har det så fett i dag, tar kontakt med nærmeste bonde og ber om mat til EU priser. Deretter tar du deg en god tur med fiskestanga eller garnet ditt til nærmeste privateide innsjø, og hvis du unngår juling bør du nå ha nok til en god middag. Et jordbruksoppgjør i 2010 på 950 millioner bør dekke såpass.

Fiskerinæringen representerer alt det landbruket ønsker å være når det gjelder å kunne livnære en befolkning etter oljealderen. Sporer du din familie tilbake 3 generasjoner er det stor sannsynlighet for at dere bodde på kysten og hadde fisk og potet til middag i dag. Dere bodde ikke ved kysten på grunn av utsikten, men fordi maten var lett tilgjengelig der. Tar vi vare på våre fiskeriressurser og sikrer allemannsretten til å høste fra havet, vil denne ressursen ta vare på oss og våre etterkommere langt inn i evigheten. Det er viktig at det norske folk forstår dette og forvalter fiskeriene med den respekten og innsikten som de fortjener.

Mat er en handelsvare på lik linje med dieselmotorer og medisiner. Norge må satse på det vi er gode på, og sikre overskudd i Norge gjennom å bytte dette i tjenester fra andre. Et rikt Norge vil aldri mangle mat, det her fokus må ligge.

Det er typisk norsk å spise fisk og ikke kylling, la fiskeriene få den soleklare førsteplassen de skal ha når vi snakker om norsk kjøttproduksjon.