Slik blir Norge et fattig land

Fra Kongsfjorden på Svalbard. Illustrasjonsfoto: NFD

DEBATT: Det er et faresignal når den faglige debatten i norske forskningsmiljøer har forsvunnet til fordel for politiske direktiver, mediesensur og programerklæringer.

Av dr. philos. Jon Gulbrandsen

I en artikkel i Nationen går en forsker fra NOFIMA ut og sier at «eit varmare hav ikkje er bra for oppdrettslaksen». Det er sikkert riktig, men er det virkelig grunn til å tro at et varmere hav vil bli et problem?

Ja selvfølgelig, fortsetter forskeren, fordi menneskeskapte CO2-utslipp kommer til å varme opp havet, det vet vi jo alle, så spørsmålet er egentlig bare hvor stor skaden på laksenæringen kommer til å bli.

Men det kan hun til gjengjeld hjelpe oss med å forstå – hvis hun får mer forskningspenger.

Eller med hennes egne ord; «vi veit framleis for lite om korleis oppdrettslaks vil reagere på høgare temperaturar, surare vatn og mindre oksygen». Og slik introduserer hun to nye tema som hun mener også kommer til å bli et problem. Spørsmålet er bare hvor store disse problemene kommer til å bli.

Om det virkelig vil bli «høgare temperaturar, surare vatn og mindre oksygen» er ikke debattema.

Med en allerede nervøs laksenæring og katastrofeorienterte politikere som kunder bør dette være en sikker prosjektsøknad – spørsmålet er bare hvor mange millioner hun vil ha.

Samme dag fikk jeg tilfeldigvis et brev fra Folkehelseinstituttet (FHI). De spurte om jeg ville ta del i en drikkevannsstudie. Greit nok, tenkte jeg, men hva er foranledningen? Joda, studien grunngis med at «På grunn av klimaendringer blir flere personer hvert år magesyke av drikkevannet i Norge».

Hva? Magesyke på grunn av klimaendringer? Men i så fall, har vi ikke vannverk som renser drikkevannet vårt da?

Men både NOFIMA og FHI har fått forskningsmidler, så noe riktig må de ha gjort.

Jeg kan likevel ikke la være å undre meg over at de leverer så bombastiske påstander når vi vet at den målbare delen av temperaturvariasjonene på jorda er sykliske, uavhengige av variasjoner i CO2-konsentrasjonen, at temperaturen har flatet ut og nå er på vei ned igjen.

Vel, slik er det i alle fall hvis vi ser på rådataene, og ikke de etterjusterte dataene fra NASA GISS.

Og når det gjelder surere vann, så lærte jeg som ung kjemistudent at bufferkapasiteten til havet er så stor at det ikke kan bli surt, i teorien kan det bare bli ørlite grann mindre alkalisk.

Men her har FHI vært litt smartere enn NOFIMA, fordi de har helgardert seg mot slike eventualiteter. De sier at flere vil bli magesyke uansett hvilken vei klimaet måtte gå; det er endringene i klimaet i seg selv som er farlige, og som nå også vil gjøre oss magesyke.

Så hva er det som har skjedd med forskerne våre? I gamle dager var jo dette sindige typer som tenkte seg nøye om før de sa noe, men i dag løper de alle rundt som hodeløse høner. I gamle dager kunne forskere også tillate seg å være uenige, og det kom det veldig mye spennende forskning ut av. For eksempel Einstein – Bohr debatten, som endte med et praktfullt eksperiment utført av Alain Aspect i 1982. Men i dag mener alle forskere det samme, og det bør være et signal om at noe er galt.

Tidligere Redaktør i New Scientist, Nigel Calder, kommenterer fenomenet slik i et TV-intervju: «If I wanted to do research, on shall we say the squirrels of Sussex, what I would do, and this is any time from 1990 and onwards, I would write my grant application saying I want to investigate the nut gathering behaviour of squirrels, with special reference to the effects of global warming. And that way I get my money. If I forget to mention global warming, I might not get the money!»

I min tid som forsker, var det ordene «miljø», «bærekraft» og «kvinner» som utløste forskningsmidler, og en stund var det også «kveite». Kveite skulle bli den nye oppdrettsarten i Norge. Ikke fordi det hadde noe særlig for seg, men fordi det hadde blitt opphøyet til et forskningsprogram av politikere og byråkrater, og derfor var helt umulig å stanse.

Kritiske røster fantes hele tiden, men vi ble hysjet ned av frykt for tap av grunnbevilgninger og prosjektstøtte, som i neste omgang ville bety masseoppsigelser. Denne redselen gjennomsyret alt vi gjorde, og i ett tilfelle beordret forskningssjefen min i NOFIMA meg faktisk til å endre en negativ rapport til en positiv rapport, av frykt for at vi skulle miste et annet program.

Forskningsjuks altså, men han mente det vel godt, for hadde jeg sendt rapporten usensurert, så hadde vi neppe klart å lande den neste prosjektsøknaden vår. Men igjen var dette en søknad som aldri burde ha vært sendt – men hadde ikke vi gjort det, så hadde andre gjort det, så heller oss enn dem!

Det er vanskelig å kritisere dette skrekkregimet, i alle fall hvis du er ung og har familieansvar, fordi du risikerer en tidlig pensjonisttilværelse. Hadde vi hatt oppegående medier, ville det ha vært noe enklere, men slik er det dessverre ikke. Eksempelvis har Bergens Tidende, ifølge avisens debattjournalist Jon Tufto, som hovedregel at de ikke trykker innlegg som er kritiske til CO2-teorien.

Det er derfor typisk at systemkritikere allerede er pensjonerte og at de publiserer i alternative medier.

Problemet er at forskning styres av politikere, og politikere styrer med ord, men fordi de ikke forstår vitenskap så godt selv, styrer de med generelle og upresise ord. De angir bare områder som de av en eller annen grunn synes er viktige, slik som bærekraft, grønne skifter, kaldere vær og flere kvinner.

Men jeg tror egentlig ikke de har noen idé om hvorfor de ønsker seg dette eller om det i det hele tatt er oppnåelig – de bare kaster ordene over til byråkrater og sulteforede forskere som sender de samme ordene i retur, som prosjektsøknader. Og dermed tror de at de har støtte for visjonene sine.

Fra utsiden kan dette se ut som et bra system, selv om enkelte forskere savner hypotesen, men i realiteten går de bare i sirkler og biter hverandre i halen, uten å forstå at det er hva de gjør.

Så veldig spreke ideer blir det ikke av slikt, men så er det da heller ikke meningen: Ifølge tidligere universitetsdirektør Hanne Harlem måles ikke vitenskapelig suksess i Nobelpriser, men i slike størrelser som «antall omvisninger av skoleklasser og andel kvinner i faste vitenskapelige stillinger».

Ut fra dette noe underlige perspektivet blir det lettere å forstå hvorfor ILPI fikk 40 millioner kroner av Utenriksdepartementet, blant annet for å skrive en 32 siders rapport om kjønnsperspektivet på atomvåpen. Var dette en nyttig rapport? Neppe, men den tilfredsstilte politikernes ønsker, og det var hele poenget.

Politikerne våre gjør seg dermed skyldige i å ødelegge kunnskapsbasen vår, i sin egen vinnings hensikt. De fleste av oss vil ikke merke noen umiddelbar effekt av dette regimet, bortsett fra en økende ensretting av samfunnsdebatten. Men på noe lengre sikt vil forskningen erodere, fordi den ikke lenger leverer noe av verdi. Og med det mister all kunnskap sin verdi, også den kunnskapen vi skulle leve av i fremtiden, og som kunne ha drevet sjømat-, olje-, gass- og kraftindustrien fremover.

Men mye tyder på at politikerne ikke ønsker dette, og da er det vanskelig å unngå at Norge ender som et svært fattig land, både åndelig og materielt, mens vinnerne vil være en engere krets av rikspolitikere med internasjonale toppstillinger. Men de spiller et høyt spill, og fallet vil være stort dersom de avsløres, for de er i ferd med å ødelegge selve grunnmuren i samfunnet vårt, og det vil neppe bli tolerert av særlig mange andre enn den innerste kretsen av apparatsjiker og partifeller.