Nytt laksevirus identifisert

Del saken

Sykdommen HSMB gir dårlig tilvekst. Her en sammeligning mellom normal og syk fisk med samme alder. (Foto: Trygve Poppe, Veterinærinstituttet).
Sykdommen HSMB gir dårlig tilvekst. Her en sammeligning mellom normal og syk fisk med samme alder. (Foto: Trygve Poppe, Veterinærinstituttet).

Et tidligere ukjent virus, som trolig medvirker til hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB) hos oppdrettslaks, er nå identifisert.

Et tidligere ukjent virus som trolig medvirker til hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB) hos oppdrettslaks er nå identifisert, skriver Veterinærinstituttet i en pressemelding.

HSMB er en tapsbringende infeksjonssykdom for opprettsnæringen. Virusfunnet som blant annet muliggjør fremtidig vaksineutvikling, har vært mulig takket være ny sekvenseringsteknologi og databaserte metoder. Viruset har fått navnet piscine reovirus (PRV) og karakteriseres som den sannsynlige årsaken til HSMB hos laks.

Det er et samarbeidsprosjekt mellom en forskergruppe på Veterinærinstituttet*, professor Espen Rimstad ved Norges veterinærhøgskole og professor W. Ian Lipkin ved Columbia University, New York, som har resultert i identifiseringen av viruset.

− Oppdagelsen er et gjennombrudd og vil være avgjørende for fremtidig diagnostikk, bekjempelse og forebygging av HSMB, forteller forskningsdirektør ved Veterinærinstituttet, Janneche Skåre.

Hun mener virusfunnet er svært viktig for oppdrettsnæringen som sliter med store tap og mye syk fisk i forbindelse med sykdommen. − En fremtidig vaksine vil hindre tap og å sikre at oppdrettsnæringen er bedre rustet til å møte en voksende etterspørsel etter fiskeprotein fra verdensmarkedet.

Avdelingsdirektør for helseovervåkning ved Veterinærinstituttet, Edgar Brun forteller at viruset er funnet i store mengder i syk laks fra flere HSMB-utbrudd og at viruset sin lokalisering i fisken sammenfaller med forandringer i hjertet som er karakteristisk for HSMB.

Fant viruset i prøver av laks fra 1988

− Også i oppdrettslaks uten HSMB-diagnose er små mengder av viruset funnet, samt i regnbueørret og prøver av laks tatt så langt tilbake som 1988, fortsetter Brun.

− Viruset har altså vid utbredelse og har vært i omløp i mange år, selv om HSMB ikke ble beskrevet som egen diagnose før i 1999. Vi ser en tydelig sammenheng mellom virusmengde og sykdom, og fremover vil det være av stor interesse å se hva som bidrar til HSMB.

Tidligere er det funnet akvareovirus i blant annet atlantisk laks og brunørret, men disse virusene har ikke vært satt i sammenheng med sykdom. Sykdomsfremkallende reovirus er derimot et kjent problem fra oppdrett av karpe i Asia og USA.

Sil- og puslespillmetode

− Metoden som er brukt for å finne viruset, går i grove trekk ut på å isolere og sekvensere alt RNA som finnes i prøvemateriale fra fisk med HSMB-diagnose og frisk fisk for sammenligning, forteller , Marie Løvoll, forsker ved Veterinærinstituttet.

− Ny sekvenseringsteknologi gjør at man får en enorm mengde sekvensdata, (1 milliard baser), forteller hun.

Ved hjelp av dataprogrammer, fjernes alle sekvenser som representerer fiskens RNA og RNA fra kjente mikrobielle agens som eventuelt måtte være i prøven, slik at man sitter igjen med et begrenset antall ukjente gen-sekvenser. Disse forsøker man å pusle sammen ved hjelp av bioinformatikk og molekylær ”akrobatikk” for å se om en kan gjenkjenne trekk som er karakteristisk for virus, sier hun.

− Metoden har likhetstrekk til kryptografi, det vil si tyding av hemmelig skrift. Neste steg er å utvikle analysemetoder for å se om vi kan gjenfinne det nye viruset i syke organer fra fisk med HSMB. På denne måten kan vi assosiere virus direkte med de skadene vi finner på organer fra syk fisk. Dette øker sannsynligheten for at viruset er en sentral årsak til den aktuelle lidelsen, sier Løvoll.

Ulikt resten av familien

– At HSMB har vært kjent såpass lenge uten at noe sykdomsfremkallende agens er blitt påvist skyldes at vi ikke har hatt tilgang på gode nok metoder, fortsetter Løvoll.

– Hovedårsaken er sannsynligvis at viruset som nå er funnet er svært forskjellig fra andre virus i samme familie og derfor har det vært nærmest umulig å identifisere med vanlige molekylære metoder, forklarer hun. – Tidligere forsøk på å dyrke viruset i cellekultur har gitt nedslående resultater. Når viruset nå er beskrevet, kan vi lettere få frem optimale dyrkingsbetingelser og slik øke sjansene for å finne viruset med de tradisjonelle metodene, sier Løvoll.

– Vi nå lettere studere hvordan HSMB opptrer i laksenæringen, hvilke faktorer som utløser sykdom og spredningsmønster for viruset, noe som kan være viktig for å kontrollere utbredelse og sykdommens økonomisk betydning, legger avdelingsdirektør Edgar Brun til.

Vaksineutvikling

Identifiseringen av viruset muliggjør utvikling av en vaksine mot viruset. Ved å bruke genene fra viruset for å fremstille protein, kan man utvikle og lage syntetiske proteiner til bruk i en vaksine.

En annen vaksinetype som har vist seg å være effektiv mot enkelte virussykdommer hos fisk, er DNA-vaksiner. En DNA-vaksine inneholder gener for virusproteiner slik at fiskens egne celler kan lage disse proteinene. Fisken sitt immunforsvar reagerer på virusproteinene og opparbeider immunreaksjon og eventuelt beskyttelse mot sykdommen, men det er ikke gitt at vaksine som induserer beskyttende respons vil være enkel å få til. DNA-vaksinering er ennå ikke tillatt i Norge, men blir brukt til å forebygge en alvorlig virussykdom på laksefisk i Canada.

Fakta
Hjerte- og muskelbetennelse (HSMB) hos oppdrettslaks ble oppdaget i 1999 og er en alvorlig tapsbringende infeksjonssykdom. Sykdommen gir patologiske forandringer i hjerte- og skjelettmuskulatur, hovedsakelig i form av betennelse og celledød. Det er vist at klinisk frisk fisk kan inneholde viruset i lang tid både før og etter et sykdomsutbrudd.

  • Rapportert i 417 oppdrettsanlegg i Norge fra 2002 til 2009.
  • Oppstår 5-9 måneder etter overføring til sjøvann.
  • Opptil 20 prosent dødelighet, ofte har all fisk i samme merd hjerteskader.
  • Smittsomt.
  • Det finnes ingen behandling mot sykdommen.

Denne artikkelen er også publisert på forskning.no

Den vitenskapelige artikkelen er publisert i : PLoS (Public Library of Science) ONE

*Forskergruppen fra Veterinærinstituttet: Marie Løvoll, Anja Bråthen Kristoffersen, Torstein Tengs og Ruth Torill Kongtorp