Undersøkte oterens effekt på laksebestander på Sunnmøre

Forskere har karlagt oterens effekt på bestander av laks og sjøørret på Sunnmøre. Foto: Per Jordhøy / NINA

Det blir stadig mindre laks i enkelte sunnmørske elver, samtidig øker oterbestanden i området. Det gir grobunn for konflikter.

Det skriver Norsk institutt for naturforskning (NINA) i en pressemelding, i forbindelse med presentasjon av rapport fra kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret på Sunnmøre.

Oter og laks har sameksistert langs norske vassdrag i århundrer, helt fram til oteren ble jaktet ned og nærmest utryddet i Norge på 1980-tallet. Etter totalfredningen i 1982, har oterbestanden gradvis tatt seg opp igjen og spredt seg langs kysten til Vestlandet. I dag har oter status som sårbar på norsk rødliste, selv om bestanden ser ut til å øke lokalt.

– Samtidig har laksebestandene i mange elver på Sunnmøre vært under gytebestandsmålet i en årrekke, og flere av elvene er stengt for laksefiske. Oteren, en etter hvert svært så synlig laksefisker i området, får skylda. Ifølge elveeierlagene ble oter sjelden observert før årtusenskiftet, og tilbakekomsten ser ut til å sammenfalle med nedgangen i laksebestandene, skriver NINA.

– Vi vet imidlertid lite om hvor stort innhugg oteren faktisk gjør i laksebestandene. I oterprosjektet har forskere ved NINA og Rådgivende Biologer undersøkt hvor mange gytefisk som skades og drepes av oter i fire elver på Sunnmøre gjennom gytesesongen 2019, opplyser NINA.

- Oter er en av mange årsaker

Undersøkelsene viser ganske riktig at oter tar en del laks, men det blir feil å gi oteren alene skylden for laksenedgangen mener forskerne.

– Siden 1970-tallet har en rekke faktorer som blant annet lakselus, rømt oppdrettslaks, klimaendringer og overfiske bidratt til nedgang i villaksstammene i hele landet, heter det videre i meldingen.

– Det er vanskelig å peke på en enkelt årsak til kollapsen i laksebestandene. Men det er ingen tvil om at svake laksebestander, og bestander under reetablering, kan være spesielt utsatt for oterpredasjon, sier Jiska van Dijk, forsker i NINA.

Oter lever også langs små vassdrag med sterke og stabile laksebestander, både på Sunnmøre og lenger nord i landet. Det er derfor sannsynlig at flere faktorer har svekket deler av laksebestandene på disse elvene på Sunnmøre, som dermed har blitt mer sårbare for tilleggspredasjon fra oter, mener forskerne.

Trenger mer kunnskap om oter

Oteren holder til både langs kysten og ved ferskvann. På grunn av sin hemmelighetsfulle adferd, sosiale struktur og store leveområder, er det en krevende art å forske på. I Norge er oteren forvaltningsmessig underlagt terrestriske viltarter, mens konflikter rundt fiskepredasjon kan ses som en problematikk som håndteres av fiskeforvaltningen.

– Med lite kunnskap om lokal og regional tetthet av oter, er det også utfordrende for viltforvaltere å vurdere hvorvidt bestanden tåler beskatning. Forskerne anbefaler derfor å forbedre kunnskapsgrunnlaget ved å studere tetthet, populasjonsdynamikk og diett hos oter langs utvalgte vassdrag, skriver NINA.

– Uttak eller flytting av oter vil trolig kun ha en midlertidig effekt. Nye individer vil raskt overta det ledige reviret til otere som fjernes fra vassdraget, sier van Dijk.

Les mer:
Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret – Sunnmøre - NINA Rapport 1780

Gytebestandsmål:
Gytebestandsmålet er mengden hunnlaks som må være igjen i elva etter fisket, for at maksimalt antall smolt kan produseres i elva fra hver årgang med gytefisk. Målet er bestemt av elvearealet og antakelser om elvas produktivitet. Gytebestandsmålet forteller med andre ord når det er nok gytelaks i elva til å høste av et overskudd. Kilde: NINA

Registrer oterfunn og oterobservasjoner
Oterfallviltprosjektet skal gi en bedre oversikt over den norske oterbestanden. Du kan bidra ved å registrere oterobservasjoner eller levere inn døde otere.

Les mer om oter hos Artsdatabanken.