Gjedda forsyner seg grovt av laksesmolten i Tana

Gjedda i Tanavassdraget har laksesmolt øverst på menyen, men et uttak av de største gjeddene kan faktisk forverre situasjonen for laksebestanden i vassdraget, mener NINA. Foto: Martin-A. Svenning / NINA

Laksunger og laksesmolt dominerer i dietten til gjedde fanget i Tanavassdraget, og økt fiske på gjedde synes fristende. Men et uttak av de største gjeddene kan faktisk forverre situasjonen for laksebestanden i Tana som nå er på et historisk lavmål.

Det skriver Norsk institutt for naturforskning (NINA) i en pressemelding.

Gjedda er en effektiv rovfisk (predator), og hos gjeddene fanget i Tana ble det funnet 10 ulike fiskearter, samt lemen, fugl og insekter. Dietten var likevel dominert av laksunger, og da særlig utvandrende laksesmolt. I de øverste sideelvene Iešjohka og Kárášjohka, der laksebestanden er spesielt svak og under oppbygging, kan nærmere halvparten av laksesmolten ha endt opp i magene til gjedda.

– Jo flere predatorgjedder, dess flere laksesmolt blir spist. For å tallfeste den negative effekten på tanalaksen, er det derfor nå nødvendig å beregne tettheten av gjedder i deler av vassdraget, forteller seniorforsker Martin-A. Svenning i NINA.

Hovedmålet med prosjektet «Predasjon på laksunger i Tana», er å beskrive dietten til gjedde og ørret sommerstid i Tanavassdraget, for å øke kunnskapen om predasjon på laksebestandene i Tana. Lokale fiskere la ned en formidabel innsats og fanget mer enn 1 000 fisk (637 gjedder og 365 ørret) somrene 2018 og 2019.

– Gjeddefiske kan gi flere gjedder

Både tradisjonelt sportsfiske og garnfiske etter gjedde er relativt effektivt, og kan bidra til å redusere mengden av stor gjedde i Tana. Gjedda er imidlertid også kannibal, og et selektivt fiske på stor gjedde vil kunne føre til lavere kannibalisme på små gjedder, økt rekruttering og dermed totalt sett flere gjedder som spiser laksesmolt, mener NINA.

Det ble funnet svært få gjedder under 30 cm i Tana med laksunger i magen. Dette skyldes trolig at de minste gjeddene, med fare for å bli spist av sine større artsfrender, holder seg unna områdene der de større gjeddene samler seg for å fange laksesmolt.

– Å fiske ut store gjedder i Tana kan derfor føre til at gjeddebestanden øker, samt at en større andel små gjedder vil begynne å livnære seg på laksesmolt. Dermed risikerer vi en motsatt effekt av den vi ønsker, ved at enda flere laksesmolt blir mat for gjedda. Eventuell utfisking av gjedder må derfor planlegges svært godt. I tillegg må en unngå bifangster av laks, spesielt i Iešjohka og Kárášjohka, der laksebestanden er under oppbygging, forklarer Svenning.

Laksesmolten er mest utsatt i spesielle områder

Det dominerende innslaget av laksesmolt i dietten til gjedda i for eksempel Iešjohka, antyder at smolten er mest utsatt i spesielle områder av elva. Overgangene mellom strømrike områder og mer stilleflytende strekinger der gjedda er mest tallrik, kan fungere som samlingspunkter og effektive beiteområder for gjedda. NINA anbefaler at dette undersøkes nærmere, da disse områdene trolig utgjør flaskehalser for laksesmolten under utvandringen til havet.

– Telemetristudier (f.eks. radiomerking) av gjedder, vil påvise om gjedda samler seg på spesielle områder under smoltutvandringen. Dette ville også være nyttig kunnskap ved et eventuelt framtidig utfiskingsprosjekt, for å kunne konsentrere fangsten i områder og til en tid med høy tetthet av gjedder som spiser laksesmolt, sier Svenning.

Iešjohka og Kárášjohka trenger flere gytelaks

– Dersom en makter å få gytebestanden av laks i Iešjohka og Kárášjohka tilbake til gammelt nivå, og gjeddenes konsum av smolt holder seg noenlunde konstant, vil andelen smolt som ender opp i gjeddemagene reduseres betraktelig. Forvaltningen bør derfor fortsatt ha som mål å redusere laksefisket i disse viktige storlakselvene, slik at gytebestanden – og dermed smoltproduksjonen – øker. Dette vil redusere den negative effekten fra gjedda betydelig, slår Svenning fast.

Ørreten påvirker laksen mindre

Laksesmolt utgjorde en svært høy andel av dietten hos ørret fanget i Kárášjohka, mens innslaget i ørret fra Iešjohka var ganske lavt. Dette skyldes trolig at ørretbestanden i Iešjohka består av yngre og mindre individer enn i Kárášjohka. Størrelsen på ørreten langs de ulike elvestrekningene avgjør derfor hvor mange laksesmolt som blir spist av ørret. Innslaget av laksesmolt i dietten var relativt lavt hos ørret fanget i de nedre områdene i Tana.

Det foreligger ingen sikre anslag på størrelsen på gytebestanden av ørret/sjøørret i Tanaelva, men selv om ørreten spiser svært mange laksesmolt, for eksempel i Kárášjohka, har den trolig mindre negativ påvirkning på laksebestanden i Tana enn gjedda, skriver NINA.