- Det haster med miljøregler i Arktis

Del saken

Kyststatene i Arktis og det internasjonale samfunn står overfor en situasjon som ingen hadde forutsett da havretten ble utarbeidet på åttitallet, mener WWF. 

Havretten slik den står i dag gir på ingen måte beskyttelse for det sårbare miljøet i nord, mener naturvernorganisasjonen WWF.

- Miljøutfordringene i Arktis er ikke håndtert i dagens regelverk, sier Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF-Norge. - Nytt hav i nord krever nytt og bedre globalt lovverk.

WWF støtter fullt ut FNs havrettstraktat og mener den gir en god ramme for forvaltning, også av havområdene i Arktis. Samtidig viser to WWF-rapporter at dagens internasjonale avtaleverk mangler konkrete reglerfor et Arktis hvor aktiviteter som fiskeri, petroleumsutvinning og ikke minst skipstrafikk vil øke ettersom isen trekker seg tilbake.

Moratorium i Arktis

Greenpeace lanserer i dag ideen om et moratorium i Arktis – for å hindre industriell aktivitet i tidligere islagte farvann.

- Vi har stor forståelse for forslaget fra Greenpeace, sier Hansson. - Fiskeri, oljeutvinning og skipsfart kan gjøre enorme skader på det sårbare økosystemet i nord. Kunnskapen er mangelfull – og alt taler for at føre-var prinsippet må benyttes strengt i Arktis, mener Hansson.

- Et mer forpliktende regelverk i nord er nødvendig

I to rapporter har WWF derfor vurdert miljø- og forvaltningsutfordringene i nord og analysert hvordan dagens internasjonale avtaleverk møter disse utfordringene. Konklusjonen viser at det er store hull, også i havrettstraktaten og FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). WWF har skissert et eksempel på en mulig avtaleform som vil ivareta de nye miljøutfortdringene vi nå møter i Arktis. Akkurat hvilken avtaleform landene velger er mindre viktig for WWF. Hovedpoenget er at det trengs et mer forpliktende og konkret regelverk i nord.

- WWF ønsker debatt om utfordringene i Arktis og mulige løsninger for å sikre naturressursene i nord, sier Hansson. - Vi utfordrer kyststatene i Arktis til å tenke nytt og se etter løsninger som først og fremst sikrer naturen og fremtidige generasjoner, sier han.

Utfordringer i reguleringen

WWF mener det er flere utfordringer i reguleringen av oljeindustri, fiskeri og skipsfart i Arktis.


- Arktis tåler ikke mer oljeindustri. Dagens oljevernberedskap er ikke i stand til å takle uhell og ulykker i arktiske strøk, sier Rasmus Hansson.

En rapport utarbeidet for WWF i 2008 konkluderte med at evnen til effektivt å håndtere oljesøl i arktiske havområder er et kritisk punkt. Et mulig stort utslipp av olje kan langt overstige den teknologiske kapasiteten kyststatene og operatøren eller rederiet har til å rydde opp. Dårlig oljevernberedskap er et sterkt argument for et moratorium for oljeleting i Arktis. WWF har i flere år krevd stans i utvikling av ny oljevirksomhet i nord og er særlig skeptiske til planer om å åpne sårbare områder som Lofoten og Vesterålen, Jan Mayen, og Tsjuktsjerhavet utenfor Alaska.

- Frivillige retningslinjer for skipsfarten har liten verdi. Vi får en lang mellomperiode med mye is og vanskelige forhold, men hvor Nordøstpassasjen likevel er åpen og skipstrafikken øker. Det haster nå med å få på plass internasjonalt bindende regler for skipsfart i nord, sier Hansson.

I dag er det ikke engang internasjonale krav om at fartøy som ønsker å seile i nord må være godkjent for seiling i isfylte farvann. Det finnes heller ingen bindende internasjonale krav om avstand til naturreservater eller andre miljøfølsomme områder i Arktis, og bruk av tung bunkersolje er fortsatt tillatt.

- Udugelige fiskeriorganisasjoner

- Fiskeriorganisasjonene som regulerer deler av arktiske farvann har gjennom de siste årtier vist sin egen udugelighet når det gjelder å ivareta bærekraftige fiskebestander og bidra til å løse konflikter mellom kyststater, sier Rasmus Hansson.

WWF mener at dagens utgave av NEAFC (North East Atlantic Fisheries Commission) og NAFO (Northwest Atlantic Fisheries Organization) bør i sin nåværende form ikke få utvidet forvalteransvar for nye havområder som smelter frem. FNs retningslinjer for bærekraftig fiske og tilhørende FAO-avtale er svært gode og har til en viss grad det nødvendige detaljnivået, men er dessverre frivillige. God fiskeriforvaltning innebærer internasjonale avtaler med tydelige målsettinger som sikrer bærekraftig forvaltning av både kommersielle arter og økosystemet.