Feil fiskeriforvaltning?

KRONIKK: Forvaltning av norske fiskeriressurser. Fortid eller fremtid.

Av Jurgen Meinert, Fagsjef Hvitfisk, Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL)

De siste ti årene har tusenvis av arbeidsplasser langs norskekysten blitt lagt ned eller flyttet til andre land. Fiskeriene forvaltes etter Råfiskloven, en lov skrevet i 1938. Fiskeindustrien og fiskerne er fullstendig avhengig av hverandre, men først og fremst av svingninger i et uforutsigbart marked. I dag gir våre politikere økonomisk garanti for fisker, men de samme politikere gir ingen garanti for fiskeindustrien. Er det manglende kunnskap som gjør at våre folkevalgte unngår å ta tak i Råfiskloven og minsteprisfastsettelsen i moderne tid?

I årene 1914 til 1918 herjet første verdenskrig på kontinentet. Med krigen fulgte et sammenbrudd i de tradisjonelle handelsmønstrene, men også stor etterspørsel etter fisk og dermed høykonjunktur. Mens England og Tyskland av krigsøkonomiske årsaker kjempet for å sikre seg kontroll over den norske fisken, falt salget til de latinske landene i sør nesten bort.  Krigen førte til at vi mistet kontinuitet til markedene i Syd-Europa og da freden kom hadde eksportørene vanskeligheter med igjen å få innpass hos tidligere kunder.

I tillegg ble markedsforholdene til norsk eksport påvirket av flere andre forhold. Innenfor handel med torsk, ble islendingenes klippfisk en utfordrer. Den tradisjonsrike pomorhandelen med Russland som ga kystbefolkningen i Nord-Norge mel og andre varer i bytte mot sommerfisken kom også til opphør. Første verdenskrig og revolusjonen i 1917 førte til at også det russiske markedet falt bort.

På tross alle problemer med markedet på steg fangstkvantum i Norge og fordoblet seg i mellomkrigsårene. Mange av dem som mistet jobben under resesjonen på land forsøkte seg i fiskeyrke. Økt fangst og redusert markedstilgang gjorde at situasjonen for mange fiskere ble så dårlig at det offentlige måtte ordne med fribilletter etter endt sesong. Lofotsesongen i 1936 kan stå som et illustrerende eksempel. Ifølge oppsynssjefen var 2961 fiskere hjemsendt på statens bekostning dette året, mens 3657 hadde fått bidrag til proviant på hjemturen (Lofotposten i 1936).

Fiskeren følte seg prisgitt ovenfor kjøperne og informasjonen om markedssituasjonen og kjennskap til markedet var stort sett fraværende. Om prisen var brukbar en dag, kunne den likevel rase nedover den neste.

I 1938 kom flere nye lover som skulle forbedre levevilkårene til folk flest. Norge innførte et trygdesystem for lønnsmottakere og fiskerne fikk Raafiskloven. Sistnevnte ga regulerende bestemmelser for all råfisk og ble av stor betydning for næringen. Den ga hjemmel for regulering av førstehåndspriser på sild, fisk og skalldyr og åpnet for at fiskerne skulle kunne danne ulike fiskesalgslag.  Norges Råfisklag, Norges Makrellag, Norges Levendefisklag og Håbrandfiskernes Forening ble dannet i samme året.

Råfiskloven er formulert slik at fiskerne skal sikres best mulige priser på fangsten sin. Loven gir fiskernes salgslag fullmakter til å fastsette minstepriser, salgsvilkår, fangstregulering og dirigering av fangstene.

I vår tid skjer fastsettelse av minstepris etter konsultasjoner mellom salgslaget og representanter for industrien. Dersom partene ikke blir enige, fastsetter salgslaget ensidig minstepris. All reell makt, og dermed også ansvaret, ligger hos salgslagene.

Som nevnt går denne ordningen helt tilbake til tredvetallet. Ordningen hadde sin misjon da, men finnes det noen grunner for at salgslagene fortsatt skal fastsetter minstepriser i 2010? Er fiskeren fortsatt en ”svak” part som tilsier at fiskesalgslagene ensidig skal fastsette prisene, og at industrien skal dekke eventuelle tap i markedet?

Svaret på dette er ensidig nei. Med dagens data og teleteknologi kan partene til enhver tid skaffe seg oversikt over tilbud og etterspørsel i markedet. De vil selv kunne foreta prisvurderinger, mens salgslagene fortsatt kan bistå fiskerne med omsetningen, selv om de ikke har adgang til å fastsette minstepriser.

Dagens fiskere må ses på som selvstendig næringsdrivende med mulighet til å regulere sitt fiske i forhold til markedet. Slik minsteprisen virker i dag forhindrer den effektiv enhver utvikling i næringen; fiskeren sitt ansvar slutter når fisken er satt på kaikanten, oppgjøret til fisker er garantert gjennom Råfiskloven.

Råfiskloven har vært ukrenkelig siden 1938 og har vært et av myndighetenes mest sentrale virkemiddel for å oppnå distriktspolitiske målsettinger. Ser vi på avviklingen av norske industriarbeidsplasser de siste ti årene er det tydelig at noe ikke fungerer som det skal.

Under finanskrisen i 2009, falt prisen for fisk i markedet hardt og brutalt. Mens Russland og Island solgte fisk til markedspris, stengte flere norske mottak dørene fordi minsteprisen som var bestemt av representanter for norske fiskere var for høg. Mange fiskere fikk dermed ikke levert fisk, og både industri og fisker tapte mye penger. Markedet var der, men kollektivt priset den norske fiskerinæring seg ut av konkurransen. Utrolig nok førte ikke dette til en politisk respons og gjennomgang av lovverket som regulerer fiskeriene.

Når helsevesenet ikke fungerer, vedtas reformer, og nye lover trer i kraft. Mer eller mindre vellykkede skolereformene kommer og går. Tiden for minsteprisfastsettelse er overmoden, men få våger å stille spørsmål ved denne delen av Råfiskloven. Hvorfor det er slik er rett og slett uforståelig. Svaret kan enkelt nok være manglende kunnskap om fiskerinæringen i et stadig mer samfunnsvitenskapelig orientert politisk miljø.

Det blir stadig færre aktive fiskere i landet, og fiskeressursene er samlet på færre hender. Fiskerne er ikke lenger en maktesløs gruppe. De fleste yrkesfiskere lever godt som kvoteeiere eller redere fordi de sitter på eksklusive og svært verdifulle rettigheter. Allmenningen som var åpen for alle i 1938 er lukket og låst for lenge siden.

Til syvende og sist er det markedet som bestemmer hva den vil betale for fisken vår, alt starter og slutter der, og ikke på et møte i Norge mellom fisker og industri. Råfiskloven hadde en viktig misjon da den kom, men dagens politikere må ta tak i utfordringene vi har i dag. En av Norges viktigste næringen må få rammebetingelser som hører til nåtid og ikke fortid.

Vi avslutter med en historie fra førtitallet. En fisker kom inn i sparebanken med lua på hodet. Bankmannen bak skranken gjør fiskeren oppmerksom på dette, hvorpå fiskeren svarer: ”Jeg skal ikke låne penger, jeg skal sette inn”.