Konsekvensutredninger i havbruksnæringen

Press på areal og ressurser i kystsonen og økt fokus på økosystembetraktninger har bidratt til at konsekvensutredninger har fått større betydning i kystrelatert forvaltning.

Konsekvensutredningsregimet mangler avklaring på forhold av vesentlig betydning for oppdrettsnæringen, og det er et klart behov for nye praktiske veiledere, både på tiltaks- og plannivå, skriver Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond FHF) i en pressemelding.

For både næring og forvaltning vil det være vesentlig å sikre at konsekvensutredningsverktøyet tilpasses de særskilte plan- og næringsutforingene i sjø.

– Umodent KU-regime

Nofima har gjennomført et prosjekt for forskningsfondet som nå er ferdig. Otto Andersen, som er forsker ved Nofima og har vært er en av prosjektlederne på prosjektet, mener dagens KU-regime er umodent.

– Dagens KU- regime for havbruksnæringen er umodent, og må i dialog med næringen tilpasses til de særskilte areal- og næringsutfordringene i sjø, sier Andreassen.

Mindre utbredt

Konsekvensutredninger (KU) er et vanlig instrument i planlegging av større tiltak på land. Når det gjelder tiltak i sjøområdene er det mindre utbredt, selv om det siden 1997 har vært mulig for forvaltningen å kreve KU for «større akvakulturanlegg». Definisjonen av større oppdrettsanlegg er knyttet til en lokalitetsstørrelse på 3600 MTB, eller mer.

Utviklingen innen akvakulturnæringen har medført at stadig mer fisk produseres på færre lokaliteter. Mens man i 2006 hadde 20 lokaliteter som tangerte innslagspunkt på 3600 MTB, er det i dag 185 lokaliteter som er lik eller større enn 3600 MTB. I samme periode er det kun gjennomført fire konsekvensutredninger i forbindelse med søknad om matfisklokalitet.

Les også: Konsekvensutredning av akvakulturtiltak 14.12.2009

Lovverk og praktisering

Prosjektet har i rapporten sett på de formelle sidene ved KU-regimet og hvordan dette er hjemlet i lovverk og forskrifter. Med det som utgangspunkt beskriver prosjektet også på hvilken måte KU-instrumentet aktualiseres i forhold til akvakulturvirksomhet, både på tiltaks- og plannivå.

Videre har prosjektet sett på hvordan KU-regimet praktiseres i akvakultursektoren ved gjennomgang av utvalgte case innen lakse- og torskeoppdrett, og vist innhold i utredningsprogram, metodebruk og viktige konklusjoner i rapportene. Eksempler fra annen næringsvirksomhet som påvirker det marine miljøet er også drøftet.

– Vi kan konkludere med at tiltak som pålegges konsekvensutredning får en forholdsvis lang søknadsprosess (3-4 år). Ingen av tiltakene med KU har hittil endt med en positiv klarering. Det er usikkert om dagens praktisering av KU gir en bedre beslutningsstøtte for forvaltningen og nødvendig forutsigbarhet for tiltakshaver. Verktøyet er umodent med behov for nye praktiske veiledere både på tiltaks- og plannivå, heter det i rapporten.