- Bedre plassering kan gi mindre lus på Vestlandet

Laks i oppdrettsmerd. Foto: Frode Oppedal / Havforskningsinstituttet

Ved å redusere antall havbruksanlegg på Vestlandet, kan trolig smitte av lus og ulike sykdommer mellom anleggene reduseres kraftig.

Det skriver Havforskningsinstituttet på sine nettsider. Instituttet mener at bedre bedre plassering av oppdrettsanleggene, der fisken blir samlet i færre og større anlegg, kan bidra til å redusere forekomsten av lakselus.

– Strømmene i fjorden og på kysten skaper nærmest motorveier som frakter lakselus og virus fra anlegg til anlegg. Enkelte av disse anleggene fungerer som hovedkryss, og sprer smitten videre, sier forskningsdirektør Geir Lasse Taranger.

Instituttet mener at dersom akkurat disse anleggene fjernes, reduseres transporten mellom anleggene kraftig og oppdrettslaksen vil trolig få mindre av både lus og sykdommer.

– Dette vil gjøre det lettere å drive bærekraftig, samt bedre fiskevelferden, sier Taranger.

Lakselus fra oppdrettslaks er hovedkilden til lus på villaks og sjøørret, mener Havforskningsinstituttet.

– Ved å få ned den totale mengden lus i fjorden, vil vi sannsynligvis også bedre situasjonen for villfisken. Det vil igjen ha betydning for reguleringen av veksten i havbruksnæringen i forbindelse med Trafikklyssystemet, sier Taranger.

Problemer med lus og sykdom

Selv om det naturlig nok finnes strømmer langs hele norskekysten, har forskerne i første omgang valgt å se spesielt på produksjonsområde tre som strekker seg fra Karmøy til midten av Sotra:

– I dette området har vi det høyeste antallet lokaliteter i forhold til sjøareal i Norge, i tillegg er en del av lokalitetene forholdsvis små sammenlignet med andre steder. Dette fører til store problemer med både lakselus og ulike sykdommer i området, sier Taranger.

Færre lokaliteter, like mye fisk

De forholdsvis små lokalitetene gjør det praktisk mulig å slå sammen flere lokaliteter uten at de blir større enn det som er vanlig andre steder langs kysten. Samtidig blir sannsynligvis smittespredningen redusert.

– Planen er å finne fram til de anleggene som bidrar mest til smittespredning for å ta dem ut av produksjon, og foreslå en modell der en samler oppdrettslaksen (biomassen) på færre og større anlegg, sier han.

Næring, forvaltning og forskning må samarbeide

Foreløpig er prosjektet i en oppstartsfase.

– Forskere fra Havforskningsinstituttet gjør modellberegninger for å se på hvordan lakselus og annen smitte fraktes mellom anlegg, og undersøker muligheter for å redusere tallet på anlegg, sier Taranger.

Modellene kan også brukes til å vurdere effekten av endringer som blir foreslått.

– For å lykkes krever det et stort samarbeid mellom både næring, forvaltning og forskning, nærmest som en forvaltningsdugnad. Modellene som vi bruker i dette arbeidet er avhengige av at vi får inn best mulig data. Disse må vi få fra oppdretterne, samtidig som løsningen er avhengig av at forvaltningen følger opp med nødvendige godkjenninger, sier Taranger.

Effekt avhengig av omfang

Hvor stor effekt en slik forvaltningsdugnad har på transporten av lakselus, virus og annen smitte mellom anlegg, vil være avhengig av omfanget.

– Lokalitetene i produksjonsområdet ligger forholdsvis tett, og det kan være nødvendig å fjerne eller flytte en god del lokaliteter for å oppnå best mulig effekt, avslutter Taranger.