Vannkvaliteten i resirkuleringsanlegg kan forringes i betydelig grad med de følger at fisken utsettes for dårlige betingelser med hensyn til stress, helse og velferd.
Ved god og forsvarlig drift kan imidlertid vannkvaliteten stabiliseres, og endog forbedres. Dette kan gi bedre dyrevelferd enn i mange gjennomstrømmingsanlegg. Det er konklusjonen i en risikovurdering Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) har gjort på oppdrag for Mattilsynet.
Oppdraget innebar å vurdere risiko for skader og sykdom på settefisk av atlantisk laks og regnbueørret, og om fisken kan påføres unødige lidelser i resirkuleringsanlegg. Mattilsynet skal bruke vurderingen som grunnlag for å bedømme om eksisterende lovgivning er tilstrekkelig til å sikre god dyrevelferd i settefiskanlegg, melder VKM.
Les også: Resirkulering skal risikovurderes 18.06.2010
Bakgrunn for vurderingen
Bakgrunnen for oppdraget er at resirkuleringsanlegg er blitt stadig mer utbredt i de senere årene, og myndighetene regner med at denne utviklingen vil fortsette.
I resirkuleringsanlegg blir vannet blant annet renset ved hjelp av et biologisk filter, og det er liten eller minimal utskiftning av vann. Dette til forskjell fra tradisjonelle gjennomstrømmingsanlegg, hvor det foregår kontinuerlig utskifting av vann.
Krav til resirkuleringsanlegg
VKM påpeker at resirkuleringsanlegg er mer kompliserte enn gjennomstrømmingsanlegg og krever stor grad av overvåkning og kunnskap.
Forutsetningen for å trygge velferden til fisken er å sørge for god vannkvalitet. Nivåene av løst oksygen, karbondioksyd og nitritt må kontrolleres rutinemessig. Fiskens adferd og utseende må overvåkes nøye, og produksjonsdata som tilvekst, fôrforbruk og dødelighet vurderes fortløpende. Riktig dimensjonering av anleggene i forhold til maksimum biomasse er helt nødvendig.
Det er ikke fastsatt bindende grenseverdier for de aktuelle parameterne for vannkvalitet. Mattilsynet har imidlertid anbefalt slike grenseverdier i sin veiledning til akvakulturdriftsforskriften. VKM viser til at disse verdiene er basert på forhold som ikke er fullt ut relevante for kommersiell produksjon i resirkuleringsanlegg.
Risikofaktorer
De viktigste risikofaktorene ved resirkuleringsanlegg er høye nivåer av nitritt, total gassovermetning, overfôring og utilstrekkelig partikkelfjerning fra vannet. Biofilteret kan være spesielt sårbart i oppstartsfasen, før bakteriekulturene har stabilisert seg. Dersom det oppstår smittsom sykdom i anlegget, kan dette være vanskelig å håndtere da desinfeksjon av anlegget kan gå ut over stabiliteten av biofilteret.
Trygg drift av et resirkuleringsanlegg krever god opplæring av personell som drifter anlegget. Det kreves god kjennskap til blant annet vannkjemi og mulige farer for redusert dyrevelferd som kan forekomme i delvis lukkede systemer. Vannkjemien i slike anlegg kan være helt forskjellig fra den som fisken normalt opplever i naturen eller i gjennomstrømmingsanlegg, uten at det nødvendigvis går ut over fiskens helse.
VKM påpeker at det er et økende behov for å bygge opp formell kompetanse i resirkuleringsteknologi ved universiteter, høyskoler og grunnkurs i akvakultur.
Metode
Risikovurderingen bygger på studier av norsk og utenlandsk faglitteratur, og på intervjuer knyttet til praktiske erfaringer med resirkuleringsanlegg i Norge og på Færøyene. Faggruppen har foretatt en semi-kvantitativ vurdering for å rangere risikofaktorene etter viktighet for fiskens helse og velferd.
